Текст книги "Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке"

«Å far, å far!»

Da hørte hun hans stemme et sted over seg. Hun så han kom i lange byks nedigjennom uren – den lyse, solhvite ur; småbjerk og osp stod stille oppetter og blikket med små sølvblikt fra bladene – fjellien var så stille og så lys, men faren kom springende nedover og ropte hennes navn, og Kristin seg sammen og skjønte at nu var hun berget.

«Sankta Maria!» Lavrans knelte ned ved datteren og tok henne inn til seg – han var blek og underlig om munnen, så Kristin ble enda reddere; det var som så hun først i hans åsyn hvor stor en fare hun hadde vært stedt i.

«Barn, barn,» – han løftet opp hennes blodige hender, så på dem, så kransen om hennes blottede hår og rørte ved den. «Hva er det – hvordan er du kommet hit, Kristin liten —»

«Jeg gikk med Gullsvein,» hulket hun inntil ham. «Jeg ble så redd for dere sov alle, men så kom Gullsvein —. Og så var det en som vinket til meg nede ved åen der —»

«Hvem vinket – var det en mann?»

«Nei, det var en frue – hun vinket med en krans av gull – jeg tror det var dvergmøen, far —»

«Jesus Kristus,» sa Lavrans sakte og slo kors over barnet og seg selv.

Han hjalp henne oppover til de kom til en gressbakke; da løftet han henne opp og bar henne. Hun hang inntil hans hals og storgråt – kunne ikke stanse, alt han hysjet på henne.

Om litt møtte de mennene og Isrid. Hun slo hendene sammen da hun hørte hva som var hendt:

«Ja, dette har nok vært alvemøen – hun har villet lokke dette vakre barnet inn i berget, kan dere vite —»

«Ti stille,» bød Lavrans barsk. «Vi skulle ikke snakke om slikt som vi gjorde her i skogen – en vet ikke hvem som er under stenene og hører hvert ord.»

Han drog den gylne kjede frem under skjorten sin og hengte den og relikviekorset om Kristins hals, stakk det inn på hennes bare kropp.

«Men dere alle,» sa han, «må vokte vel på munnen deres, for dette må Ragnfrid aldri få spurt, at barnet har vært stedt i slik fare.»

Nu fikk de fatt på hestene som hadde løpt tilskogs, og gikk siden raskt ned til seterløkken hvor de andre hestene gikk. Alle satt da opp, og de red bortover til Jørundgårdsseter; det var ikke lange veien.

Solen var ved å gå ned da de kom dit; feet var i kveen; og Tordis og gjeterne holdt på å melke. Inne i selet stod grøten kokt til dem, for seterfolket hadde sett dem oppe ved varden før på dagen, så de var ventet.

Da først stilnet Kristins gråt. Hun satt på farens fang og spiste grøt og rømme av samme skje som han.

Lavrans skulle neste dag inn til et vann lenger inne på fjellet; der lå noen av hans gjetere med oksene. Kristin skulle fått følge med, men nu sa han hun fikk bli igjen i selet: – «og dere får passe på, både Tordis og Isrid, å holde døren stengt og ljoren lukket til vi kommer tilbake igjen, både for Kristins skyld og den vesle udøpte der i vuggen.»

Tordis var blitt så skremt at hun torde ikke bli heroppe med den lille, og hun var ennu utenfor kirkeveggen etter barselet sitt – helst ville hun fare ned og bli i bygden med det samme. Lavrans sa han syntes dette var rimelig; hun kunne bli med dem nedover neste kveld; han mente han kunne få en eldre enke, som tjente på Jørundgård, hitopp i hennes sted.

Tordis hadde bredt søtt, friskt fjellgress under skinnene i benken; det luktet så sterkt og godt, og Kristin sovnet nesten mens faren leste Fadervår og Ave Maria over henne.

«Ja, det skal bli en stund til jeg tar deg med ut i fjellet igjen,» sa Lavrans og klappet henne ved kinnet.

Kristin våknet opp med et sett:

«Far – får jeg ikke bli med deg sørover heller i høst, som du har lovet —»

«Det får vi nu se på,» sa Lavrans, og straks etter sov Kristin sødelig mellom saueskinnene.

Hver sommer pleide Lavrans Bjørgulfssøn å ri en tur sørover og se til sin gård i Follo. Disse farens reiser var som årsmerker i Kristins liv – de langsomme ukene han var borte og den store gleden når han kom hjem med vakre gaver, utenlandske tøyer til brudekisten hennes, fiken, rosiner og honningbrød fra Oslo – og meget rart å fortelle henne.

Men dette året skjønte Kristin at det stod noe på utover det vanlige med farens reise. Den ble utsatt og utsatt, de gamle fra Loptsgård kom ridende rett som det var, og satt over bordet med hennes far og mor, snakket om arvegang og odel og løsningsrett og vanskelighetene ved å drive gården her ifra og om bispesetet og kongsgården i Oslo som tok så meget arbeidshjelp fra landbruket i nabolaget. De hadde nesten ikke stunder til å leke med henne, men hun ble sendt ut i ildhuset til pikene. Hennes morbror, Trond Ivarssøn fra Sundbu, kom over til dem oftere enn han pleide – men han hadde aldri brukt å skjemte eller kjæle med Kristin.

Etterhvert fikk hun noe rede på hva det gjaldt. Faren hadde helt siden han kom til Sil, søkt å samle jord under seg her i bygden, og nu hadde ridder Andres Gudmundssøn foreslått Lavrans å makeskifte Formo, som var herr Andres’ mors odelsgård, mot Skog, der lå bedre til for ham, siden han var ved kongens hird og sjelden kom hit til dalen. Lavrans ville ugjerne skille seg med Skog, som var hans odelsgård – den var kommet i hans ætt ved kongegave; dog ville byttet være fordelaktig for ham på mange måter. Men også Lavrans’ bror, Åsmund Bjørgulfssøn, ville gjerne løse Skog til seg – han bodde nu på Hadeland, hadde giftet seg til en gård der – så det var usikkert om Åsmund ville vike sin odelsrett.

Men en dag sa Lavrans til Ragnfrid at dette året ville han ha Kristin med seg til Skog – hun skulle dog se den gården hvor hun var født og som var hans fedrenehjem, om den skulle gå ut av deres eie. Ragnfrid syntes dette var et rimelig ønske, enda hun var litt redd for å sende så ungt et barn på en slik langferd, når hun ikke selv kunne være med.

Den første tiden etter Kristin hadde sett alvemøen, var hun så forskremt så hun holdt seg helst inne hos moren – hun var redd bare for å se noen av de folkene som hadde vært med på fjellet den dagen og visste om det som var hendt henne. Hun var glad til at faren hadde forbudt at synet ble nevnt.

Men da noen tid var gått, syntes hun hun kunne hatt lyst til å tale om det. Inni seg fortalte hun om det til en – hun visste ikke hvem – og det rare var at jo lengre tid det gikk, desto bedre syntes hun hun husket det, og klarere og klarere ble minnet om den fagre frue —.

Men aller underligst var det at hvergang hun tenkte på alvemøen, så kom hun til å lengte slik etter reisen til Skog, og hun ble mer og mer redd for at faren ikke skulle ta henne med.

Tilsist våknet hun en morgen i bursloftet og så at Gamle Gunhild og moren satt på dørtrinnet og synte Lavrans’ bunker av ekornskinn. Gunhild var en enke som gikk rundt på gårdene og sydde pelsfor til kapper og slikt. Og Kristin skjønte av snakket deres at nu var det henne som skulle ha ny kåpe, foret med ekornskinn og bremmet med mår. Da forstod hun at hun skulle få bli med faren, og hun for opp i sengen og skrek av glede.

Moren kom bort til henne og strøk over hennes kinn:

«Er du så glad da, datter min, at du skal fare så langt bort fra meg?»

Ragnfrid sa det samme den morgenen de skulle reise av gården. De var oppe i otten, det var mørkt ute og tett skodde mellom husene, da Kristin tittet ut av døren etter været – det bølget som grå røk om lyktene og ut for de åpne stuedører. Folk løp mellom staller og boder, og kvinnene kom fra ildhuset med dampende grøtgryter og trau med kokt kjøtt og flesk – de skulle ha meget og sterk mat før de red ut i morgenkulden.

Inne ble skinnsekkene med reisegods spent opp og i og glemte saker lagt nedi. Ragnfrid minte mannen på alle de ting han skulle ordne for henne, og snakket om frender og kjenninger etter veien – han måtte hilse den og ikke glemme å spørre til hin.

Kristin løp ut og inn, sa farvel mange ganger til alle i huset og kunne ikke holde seg i ro noe sted.

«Er du så glad da, Kristin, at du skal fare fra meg så langt og så lenge?» spurte moren. Kristin ble både lei og motfallen og ønsket hun ikke hadde sagt dette. Men hun svarte som hun kunne best: «Nei, kjære mor min, men jeg er glad for jeg skal få følge med min far.»

«Ja, du er vel det,» sier Ragnfrid og sukker. Så kysset hun barnet og stelte litt på møens drakt.

– Og endelig satt de da i sadlene, hele reisefølget – Kristin red på Morvin, som før hadde vært farens ridehest, han var gammel, klok og stø. Ragnfrid rakte sølvstøpet med den siste hjertestyrkning opp til sin husbond, la en hånd på datterens kne og bad henne minnes alt som moren hadde lagt henne på sinne.

Så red de ut av gården i grålysningen. Tåken lå hvit som melk over bygden. Men om en stund tok den til å bli lettere, og så sivet det solskinn igjennom. Og dryppende av dugg lyste frem i den hvite dis voller, grønne av håen, og bleke stubbmarker og gule trær og rogn med glinsende røde bær. Fjellsidene skimtet blå og stigende opp i dis og damp – så revnet tåken og drev i dotter mellom liene, og de red nedover dalen i det herligste solskinn, Kristin fremst i flokken ved sin fars side.

Til Hamar kom de en mørk og regnfull kveld, og Kristin satt foran på farens sadel, for hun var så trett at allting svømte for hennes syn – sjøen som lyste blekt ute til høyre, og de mørke trær som dryppet væte over dem, når de red innunder, og de svartlodne husklynger på de farveløse, våte jorder etter veien.

Hun hadde sluttet å telle dagene – det syntes henne som hun hadde ligget på reise en evig lang tid. De hadde besøkt slekt og venner nedover i dalen; hun var blitt kjent med barn på storgårdene og hadde lekt i fremmede stuer og låver og tun, og hun hadde hatt på den røde kledningen med silkeermene mange ganger. De hadde rastet på veikanten om dagene, når det var vakkert vær; Arne hadde plukket nøtter til henne, og hun hadde fått sove etter måltidene oppå skinnsekkene med deres klær i. På en gård hadde de fått silketrukne puter i sengen, men en natt hadde de ligget på et herbergshus, og der var i en av de andre sengene en kvinne som lå og gråt sakte og jammerfullt, hver gang Kristin var våken. Men hver natt hadde hun sovet trygt bakom sin fars brede, varme rygg.

Kristin våknet med et sett – hun visste ikke hvor hun var, men den underlige klingende og drønnende lyd hun hadde hørt i drømmen, ble ved. Hun lå alene i en seng, og i rommet hvor den stod, brente det på åren.

Hun kalte på sin far, og han reiste seg opp fra åren hvor han hadde sittet, og kom hen til henne i følge med en tykk kone.

«Hvor er vi henne?» spurte hun, og Lavrans lo og sa:

«Vi er i Hamar nu, og her er Margret, Fartein sutares kone – du får hilse vakkert på henne, for du sov da vi kom hit. Men nu vil Margret hjelpe deg i klærne.»

«Er det morgen da?» sa Kristin. «Jeg trodde du skulle iseng nu, jeg. Å hjelp meg du da,» bad hun, men Lavrans sa noe strengt at hun skulle heller si Margret takk som ville hjelpe henne. «Og se hva hun har og vil gi deg i gave!»

Det var etpar røde sko med silkeremmer i. Konen smilte til Kristins glade ansikt og trakk på henne serk og hoser oppe i sengen, så hun skulle slippe å tre barfotet på lergulvet.

«Hva er det som sier slik,» spurte Kristin, «som en kirkeklokke, men mange klokker?»

«Ja, det er klokkene våre det,» lo Margret. «Har du ikke hørt om den store munsteren her i byen da – det er dit du skal nu. Der ringer den store klokken. Og så ringer det i klosteret og i Korskirken.»

Margret bredte tykt smør på brødet hennes og gav henne honning i melken forat den skulle mette mere, den maten hun fikk i seg – hun hadde knapp tid til å spise.

Ute var det mørkt ennu, og det var blitt frostvær. Tåken var så kald at den bet. Fotefarene etter folk og fe og hovslag var harde som støpt i jern, så Kristin støtte føttene i de nye tynne sko, og en gang trådte hun gjennom isen på rennen midt i stretet og ble våt og kald på benene. Da tok Lavrans henne opp på ryggen og bar henne.

Hun spente øynene i mørket, men det var ikke stort hun kunne se til byen – hun skimtet svarte husgavler og trær mot den grå luft. Så kom de ut på en liten eng som lysnet av rimfrost, og på den annen side engen skimtet hun en blekgrå bygning, stor som et fjell. Det var store stenhus rundt om, og noen steder lyste det ut av glugger i muren. Klokkene, som hadde tiet en stund, tok på å ringe igjen, og nu var det så sterk en lyd at det rant som is nedover ryggen hennes ved det.

Det var som å gå inn i berget, syntes Kristin da de steg inn i kirkens forhall; det slo mørkt og kaldt mot dem. De gikk gjennom en dør, og der møtte gammel, kald lukt av røkelse og vokslys. Kristin var i et mørkt og veldig høyt rom. Hun kunne ikke se tilbunns i mørket hverken over seg eller til sidene, men det brente lys på et alter langt fremme. Der stod en prest, og gjenlyden av hans stemme listet besynderlig omkring i rommet som pust og hviskinger. Faren krysset med vievann på seg selv og barnet, og så gikk de fremover; enda han trådte varsomt, klang hans sporer så sterkt på stengulvet. Der var jettestore søyler som de gikk forbi, og mellom søylene var det som å se inn i kullsvarte huler.

Fremme nær alteret bøyde faren kne og Kristin knelte ved hans side. Hun begynte å kunne skjelne i mørket – det glitret av gull og sølv på alteret inne mellom søylene, men på det fremme foran dem strålte lysene som stod og brente på forgylte kjertestikker, og der strålte det av de hellige kar og av den store, prektige tavle bakom. Kristin måtte igjen tenke på berget – sånn hadde hun trodd det måtte være, så megen prakt, men kanskje enda mere lys. Og dvergmøens åsyn kom for henne – men så løftet hun øynene og så på veggen over tavlen Kristus selv, stor og streng, høyt oppløftet på korset. Hun ble redd – han så ikke mild og sorgfull ut sånn som hjemme i deres egen lune, tømmerbrune kirke, der han hang med gjennomstungne føtter og hender tungt etter armene sine og bøyde det blodbestenkte hode under tornekronen. Men han stod på et trinnbrett med stivt utstrakte armer og opprett hode, håret var gyllentglinsende og kronet med gullkrone, ansiktet hevet og barskt.

Da forsøkte hun å følge prestens ord, mens han leste og sang, men hans mæle var så utydelig og hastig. Hjemme var hun vant til å kunne skjelne hvert ord, ti Sira Eirik hadde det klareste mål, og han hadde lært henne hva de hellige ord betydde på norsk, for at hun bedre skulle kunne holde sine tanker hos Gud når hun var i kirken.

Men hun kunne det ikke her, for hvert øyeblikk ble hun var noe i mørket. Det var vinduer høyt oppe på veggen, og de begynte å skimte lysere av dagen. Og nær ved der de knelte, var det oppreist et underlig galgeverk av tømmer, men bakom lå lyse stenblokker, og der stod trug og redskaper – nu hørte hun at det kom folk og gikk og tuslet derinne. Men så falt hennes øyne igjen på den strenge herre Kristus på veggen, og hun forsøkte å holde sine tanker fast ved gudstjenesten. Iskulden fra stengulvet stivnet hennes ben helt opp til hoftene, og knærne hennes gjorde vondt. Men tilslutt begynte allting å sveve rundt for henne, så trett var hun.

Da reiste faren seg; tjenesten var til ende. Presten kom bort og hilste på hennes far. Mens de snakket sammen, satte Kristin seg på et trinn, for hun så at det hadde kordrengen gjort. Han gjespet – da kom hun også til å gjespe. Da han så at hun så på ham, satte han tungen ut i kinnet og vrengte øynene mot henne. Deretter grov han en pung ut under sin kledning og tømte ut på stenene alt som var i den – fiskekroker, blyklumper, lærremmer og etpar terninger, og hele tiden gjorde han miner til henne. Kristin undret seg storlig.

Da så presten og faren på barna. Presten lo og sa til gutten han skulle gå hjem til skolen, men Lavrans rynket pannen og tok Kristin ved hånden.

Det begynte å bli lysere i kirken nu. Søvnig hang Kristin ved Lavrans’ hånd, mens han og presten gikk under tømmerreiset og snakket om biskop Ingjalds byggearbeide.

De vandret over hele kirken, og tilslutt gikk de ut i forhallen. Derfra førte en stentrapp opp i det vestre tårn. Kristin tumlet trett oppfor trinnene. Presten åpnet en dør til en vakker stuke, men så sa faren at Kristin skulle sette seg utenfor på trappen og vente, mens han gikk til skrifte; siden skulle hun få komme inn og kysse Sankt Tomas’ skrin.

I det samme kom en gammel munk i askebrun kutte ut fra stuken. Han stanset et øyeblikk, smilte til barnet og drog så ut noen sekker og vadmelsduker som var stappet inn i et hull i muren. Han bredte dem ut på trappeavsatsen:

«Sett deg hit du, så fryser du ikke slik,» sa han og gikk ned av trappen på sine nøkne føtter.

Kristin sov da herr Martein, som presten het, kom ut og tok i henne. Opp fra kirken tonte den deiligste sang, og inne i stuken brente lys på alteret. Presten gjorde tegn at hun skulle knele ved farens side, og så tok han ned et lite gyllent skrin som stod over alterbordet. Han hvisket til henne at heri var et stykke av Sankt Tomas av Kanterborgs blodige kledning, og han pekte på den helliges skikkelse, så Kristin kunne trykke sine lepper mot dens føtter.

De deilige toner strømmet ut av kirken da de kom ned; herr Martein sa det var organmesteren som øvde og skoleguttene som sang; men de hadde ikke stunder til å høre på det, for hennes far var sulten; han hadde fastet til skriftemålet. Nu skulle de gå over i kannikegårdens gjestestue og få mat.

Ute gyllet morgensolen på de steile strender hinsides Mjøsen, så alle falmede støvlunder stod som gullstøv i de mørkeblå skoger. Sjøen gikk med små dansende, hvite skumdotter på alle bølger. Det blåste kaldt og friskt så de brogede blader drysset ned på den rimete bakke.

Det kom en rytterflokk ut mellom bispegården og korsbrødrenes hus. Lavrans steg tilside og bøyde seg med hånden på brystet, mens han nesten feide marken med hatten sin, så Kristin kunne skjønne at herren i pelskappen måtte være bispen selv, og hun neide nesten til jorden.

Bispen stanset sin hest og hilste tilbake, vinket Lavrans hen til seg og talte med ham en stund. Om litt kom Lavrans tilbake til presten og barnet og sa:

«Nu er jeg buden til å spise i bispegården – mener I, herr Martein, at en av svennene i kommunet kunne følge den lille møen min hjem til Fartein sutares gård og si til svennene mine at Halvdan får møte meg her med Gullsveinen ved nons tid?»

Presten svarte det kunne vel stelles slik. Da trådte den barfotmunken som hadde snakket til Kristin i tårntrappen, frem og hilste:

«Det er en mann borte i gjestehuset hos oss som har ærend til sutaren allikevel, han kan bære frem budet ditt, Lavrans Bjørgulfssøn, og da kan datteren din bli med ham eller være i klosteret til du selv skal fare hjem. Jeg skal se til hun får mat derborte.»

Lavrans takket, men sa: «Det er skam at I skal være uleiliget med dette barnet, broder Edvin —»

«Broder Edvin trekker til seg alle de barn han kan få tak i,» sa herr Martein og lo. «Så har han noen å predike for —»

«Ja, jeg tør jo ikke by dere lærde herrer her i Hamar predikenene mine,» sa munken smilende og uten vrede. «Jeg duger nu bare til å tale for barn og bønder, men derfor skal en vel ikke binde mulen på oksen som tersker.»

Kristin så bedende opp på faren; hun syntes ikke det var noe hun ville like bedre enn å få gå med broder Edvin. Lavrans takket da også, og mens faren og presten gikk etter bispens følge, la Kristin sin hånd i munkens, og de gikk nedover mot klosteret, som var en klynge trehus og en lys stenkirke helt nede ved vannet.

Broder Edvin gav hennes hånd et lite trykk, og da de så på hinannen, måtte de begge le. Munken var høy og mager, men dyktig slutrygget; barnet syntes han lignet en gammel trane i hodet, for det var lite, med smal, skinnende blank skalle over en busket, hvit hårkrans, og satt på en lang og tynn skrukket hals. Nesen var også stor og spiss som et nebb. Men det var noe som gjorde henne lett og glad bare hun så ham opp i det langsmale, furete ansikt. De gamle vannblå øyne var rødkantete, og lokkene brunlige og tynne som hinner, det strålte tusen rynker ut fra dem; de visne kinner med det rødlige årekrus var gjennomrutet av rynker som løp ned mot den lille smalleppede munn, men det var som broder Edvin var blitt så rynket bare av å smile til menneskene – Kristin syntes aldri hun hadde sett noen som så så munter og så snill ut; det var som han bar på en lysende og lønnlig glede, og den ville hun få vite om når han begynte å tale.

De gikk langsmed gjerdet til en apalhage hvor det ennu hang noen få gule og røde frukter på trærne. To predikebrødre i sorte og hvite klær rakte sammen visne bønneris inne i hagen.

Klosteret var ikke meget annerledes enn en annen bondegård, og gjestehuset hvor munken førte Kristin inn, lignet også mest en fattig bondestue, men det var mange sengesteder. I en av sengene lå en gammel mann, og ved åren satt en kone og svøpte et spedbarn; to større barn, gutt og pike, stod hos henne.

De klaget, både mannen og konen, for de ikke hadde fått dugurd ennu: «men de gider ikke bære inn til oss to ganger, så skal vi svelte mens du renner i byen, broder Edvin!»

«Vær ikke sint nu, Steinulv,» sa munken, «kom hit og hils, du Kristin – se denne fine, vakre møen som skal være her idag og spise med oss.»

Han fortalte at Steinulv var blitt syk på reisen hjem fra et stevne, og han hadde fått lov til å ligge her i klosterets gjestestue fordi han hadde en frendekone boende i spitalen, og hun var så slem at han kunne ikke være der for henne.

«Men jeg merker nok de er snart lei av å ha meg her,» sa bonden. «Når du farer herfra, broder Edvin, så er her vel ingen som har stunder til å passe meg, og så sender de meg nok bort på spitalen igjen.»

«Å, du er frisk lenge før jeg er ferdig med arbeidet mitt i kirken,» sa broder Edvin. «Så kommer sønnen din og henter deg —.» Han tok en kjele med varmt vann på åren og lot Kristin holde den mens han stelte med Steinulv. Så ble gamlingen litt bedre til mote, og straks etter kom en munk inn med mat og drikke til dem.

Broder Edvin leste over maten og satte seg hen på sengekanten hos Steinulv, så han kunne hjelpe ham med å spise. Da satte Kristin seg bort til konen og matet gutten hennes, for han var så liten at han kunne ikke godt rekke opp i grøtfatet, og han sølte når han skulle dyppe i ølbollen. Konen var fra Hadeland, og hun var kommet hit med sin mann og barna for å hilse på sin bror som var munk her i klosteret. Men han var ute på bygdene og vandret, og hun klaget meget for de skulle ligge her og spille tiden.

Broder Edvin godsnakket med konen. Hun måtte nu ikke si hun kastet bort tiden når hun var her i Biskopshamar. Her var alle de gjeve kirkene, og munkene og kannikene holdt messer og sang sine tider hele døgnet rundt – og staden var så vakker, vakrere enn selve Oslo, om den enn var noe mindre, men her hadde de hager mest til hver gård: «du skulle sett da jeg kom hit ivår, det var hvitt av blomster over hele staden. Og siden da engeltornen sprang ut —»

«Ja, hjelper det meg nu da,» sa konen surt. «Og her er mere av helligdommer enn av hellighet, tykkes meg —»

Munken lo litt og rystet på hodet. Så rotet han i sengehalmen sin og fant frem en stor bunke epler og pærer, som han delte ut mellom barna. Kristin hadde aldri smakt så god frukt. Saften rant henne ut av munnvikene for hver bit hun tok.

Men nu måtte broder Edvin bort i kirken, og han sa Kristin skulle få bli med. De skrådde over klostergården, og gjennom en liten sidedør gikk de inn i koret.

Også på denne kirken ble det bygd ennu, så det var også her oppreist bjelkeverk i krysset mellom langhuset og tverrarmene. Biskop Ingjald lot koret forbedre og smykke, fortalte broder Edvin – biskopen var storrik, og all rikdommen sin brukte han til å pryde kirkene her i byen; han var en ypperlig bisp og en god mann. Predikebrødrene i Olavsklosteret var også gode menn, renlivede, lærde og ydmyke; det var et fattig kloster, men de hadde tatt vakkert imot ham – broder Edvin hadde hjemme i minoritterklosteret i Oslo, men han hadde fått lov å terminere her i Hamar dioces.

«Men kom nu hit,» sa han og leide Kristin bort til foten av bjelkeverket, kløv opp etter en stige og la noen fjeler tilrette der oppe. Så kom han ned igjen og hjalp barnet opp med seg.

På den grå stenmur over seg så Kristin underlige, flagrende lysflekker, røde som blod og gule som øl, blå og brune og grønne. Hun ville se seg tilbake, men munken hvisket: «Ikke snu deg.» Men da de stod sammen høyt oppe på fjelene, vendte han henne lempelig omkring, og Kristin så et syn så fagert at hun nesten mistet pusten.

Midt imot henne på langhusets sørvegg stod et billede og lyste som det skulle være gjort av lutter skinnende edelstener. De brogede lysflekker på veggen kom av stråler som stod ut fra det; hun selv og munken stod midt i glansen; hun var rød på hendene som hun skulle ha dyppet dem i vin, munkens ansikt syntes helt forgylt, og ut av hans mørke kutte demret billedets farver dunkelt tilbake. Hun så spørrende på ham, men han bare nikket og smilte.

Det var som å stå langt borte og se inn i himmerike. Bak et gitter av sorte streker skjelnet hun litt etter litt Herren Krist selv i den dyreste røde kåpe, jomfru Maria i kledning så blå som himmelen, hellige menn og møer i strålende gule og grønne og fiolblå drakter. De stod under buer og søyler av lysende hus, grener og kvister slynget seg med forunderlig og klart løv —.

Munken drog henne litt lenger ut på broen:

«Stå her,» hvisket han, «så lyser det like på deg av Kristi egen kappe.»

Nede fra kirkerommet drev det opp imot dem en svak duft av røkelse og lukten av kald sten. Det var skumt nede, men solstråler stakk inn på skrå gjennom en rekke vindusåpninger på langhusets sørvegg. Kristin begynte å skjønne at himmelbilledet måtte være en slags vindusrute, for det fylte en slik glugge. De andre var tomme eller stengt med hornruter i trerammer. En fugl kom, satte seg i en vinduskarm, kvitret litt og fløy bort, og utenfor korveggen hørtes hugg av metall mot sten. Ellers var allting stille; bare vinden kom i små pust, sukket litt mellom kirkeveggene og stilnet av.

«Jaja,» sa broder Edvin og sukket. «Slike saker kan ingen gjøre her i landet – de maler nok med glass i Nidaros, men det blir ikke som dette —. Men ute i sydlandene, Kristin, i de store munsterne, der har de slike billedruter så store som portene på kirken her —.»

Kristin tenkte på billedene i kirken hjemme. Der var Sankt Olavs alter og Sankt Tomas av Kanterborgs alter med billedtavler på brystningen og skap bak – men de billedene syntes henne matte og uten glans når hun husket på dem nu.

De gikk ned av stigen og opp i koret. Der stod alterbordet nøkent og bart, og på stenplaten var oppstilt små esker og kopper av metall og tre og lertøy; underlige små kniver og jern, penner og pensler lå utover. Da sa broder Edvin at dette var redskapen hans; han drev det håndverk at han malte billeder og skar ut alterskap, og de fine tavlene som stod borte i korstolene, hadde han gjort. De skulle være til alterbrystningene her i Predikebrødrenes kirke.

Kristin fikk se hvordan han blandet opp farvede pulvere og rørte dem ut i små kopper av stentøy, og hun fikk hjelpe ham med å bære sakene bort på en pall ved veggen. Mens munken gikk fra den ene tavle til den annen og prentet fine røde linjer i de hellige menns og kvinners lyse hår, så en kunne se hvor det kruset og lokket seg, fulgte Kristin tett i hælene på ham og så og spurte, og han forklarte henne hva det var han hadde skildret.

På den ene tavlen satt Kristus i en gullstol, og Sankt Nikolaus og Sankt Klemens stod hos ham under et tak. Og på sidene var avtegnet Sankt Nikolaus’ levnet. Et sted satt han som lindebarn på sin mors kne; han snudde seg fra brystet hun bød ham, for han var så hellig alt ifra vuggen at han ville ikke die mere enn en gang på fredagene. Ved siden av var et billede av ham da han la pengepungene for døren til det huset hvor det bodde tre møer som var så fattige at de ikke kunne få ektemenn. Hun så hvordan han helbredet den romerske ridders barn, og hun så ridderen seile i en båt med den falske gullkalk i hendene. Han hadde lovet den hellige biskop en gullkalk som hadde vært i hans ætt i tusen år, til lønn for han gav barnet helsen igjen. Men så ville han svike Sankt Nikolaus og gi ham en falsk gullkalk istedet; derfor falt gutten i sjøen med det rette gullbegeret i hånden. Men Sankt Nikolaus førte barnet uskadd under vannet, og han kom opp på stranden da faren stod i Sankt Nikolaus’ kirke og ofret det falske karet. Det stod tegnet på tavlen med gull og de fagreste farver.

På den annen tavle satt jomfru Maria med Kristusbarnet på kneet; han tok moren under haken med en hånd og holdt et eple i den annen. Hos dem sto Sankta Sunniva og Sankta Kristina. De bøyde seg yndefullt i hoftene, var fagert røde og hvite i ansiktene og hadde gullhår og gullkroner.

Broder Edvin holdt seg med venstre hånd om det høyre håndledd og tegnet løv og roser i kronene.

«Det tykkes meg at dragen er svært liten,» sa Kristin og så på sin navnehelgens billede. «Ikke ser det ut som den kunne slukt opp møen.»

«Det kunne den heller ikke,» sa broder Edvin. «Den var ikke større. Drager og alt slikt som tjener djevelen, det synes bare stort så lenge som frykten er i oss selv. Men om et menneske søker Gud så heftig med hel hug at det når inn til hans kraft, da lider djevelens kraft straks så stort nedfall at hans redskaper blir små og maktesløse – drager og onde vetter synker ned og blir ikke større enn tuss og katter og kråker. Du ser det at hele fjellet som Sankta Sunniva var inne i, er ikke større enn hun kan ha det i kåpeskjøtet sitt.»

«Men var de ikke inne i hulene da,» spurte Kristin, «Sankta Sunniva og Seljemennene. Er det ikke sant det?»

Munken myste imot henne og smilte igjen:

«Det er både sant og usant. Det syntes slik for de folkene som fant de hellige legemer. Og det er sant at det syntes slik for Sunniva og Seljemennene, fordi de var ydmyke og tenkte kun på at verden er sterkere enn alle syndefulle mennesker, og de tenkte ikke selv på at de var sterkere enn verden, fordi de ikke elsket den. Men om de hadde visst det selv, da hadde de kunnet ta alle fjellene og slynge dem ut i sjøen som småsten. Der kan ingen og intet skade oss, barn, uten det vi frykter og elsker.»

«Men om et menneske ikke frykter og elsker Gud?» spurte Kristin forferdet.

Munken tok om hennes gule hår, bøyde lempelig Kristins ansikt bakover og så ned i hennes åsyn; hans øyne var vidåpne og blå.