Текст книги "Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке"

Det året Kristin fylte femten år om våren, satte Lavrans Bjørgulfssøn og ridder Andres Gudmundssøn av Dyfrin hinannen stevne på Holledis ting. De talte da om at Andres’ annen sønn, Simon, skulle feste Kristin Lavransdatter og ha Formo, som var herr Andres’ mødrene odel. Mennene bandt dette med håndslag, men det ble dog ikke oppsatt brev om det, fordi Andres først måtte ordne med sine andre barn om arven deres. Det ble da hellerikke drukket festensøl, men ridder Andres og Simon fulgte med til Jørundgård for å se på bruden, og Lavrans holdt et stort gjestebud.

Lavrans hadde nu fått opp det nye stuehuset sitt i to stokkverk med murte ovner, både i stuen og i loftet, rikt og vakkert utstyrt med treskurd og godt bohave. Han hadde også bygd om gamleloftet og utbedret husene ellers, så han bodde nu som det sømmet seg en svenn av våpen. Han satt nu i stor velstand, ti han hadde hatt hell med seg i sine foretagender og var en klok og omtenksom husbond; særlig var han kjent for han alte opp de gildeste hester og ypperlig fe av alle slag. Og nu han hadde fått maket det slik at hans datter skulle giftes til Formo med en mann av Dyfrinsætten, syntes folk han hadde ført sitt forsett, å bli den fremste mann i bygden, vel til ende. Han selv og Ragnfrid var også meget fornøyde, og så var herr Andres og Simon.

Kristin ble litt nedslått, det første hun så Simon Andressøn, for hun hadde hørt så store ord om hans fagerhet og høviske vesen, så det var ikke måte på hva hun hadde ventet seg til brudgom.

Vel så Simon godt ut, men han var noe fetladen til å være bare tyve år gammel, hadde kort hals og et åsyn så rundt og blankt som månen. Håret hans var meget vakkert, brunt og kruset, og øynene var grå og klare, men de lå likesom litt innklemt, fordi lokkene var fete, nesen var for liten og munnen var også liten og trutet, men ikke stygg. Og tross sin førhet var han lett og rask og smidig i alle rørsler, var flink idrettsmann. Han var noe munnkåt og rask i talen sin, men Lavrans mente at han viste dog både god forstand og lærdom, når han snakket med eldre menn.

Ragnfrid kom snart til å like ham, og Ulvhild fattet med en gang den største kjærlighet til ham – han var også særskilt snill og kjærlig mot den lille syke møen. Og da Kristin hadde vennet seg litt til hans runde åsyn og hans måte å tale på, ble hun riktig vel tilfreds med sin festemann og var glad for det, slik faren hadde ordnet for henne.

Fru Åshild var i gjestebudet. Siden Jørundgårdsfolket hadde tatt opp med henne, hadde storfolket i de nærmeste bygdene igjen begynt å huske på hennes høye byrd og tenke mindre på hennes underlige rykte, så nu ferdedes fruen meget sammen med folk. Hun sa da hun hadde sett Simon:

«Det er et godt gifte, Kristin, denne Simon vil få fremgang i verden – mange slags omsorg vil du slippe, og snill vil han bli å leve sammen med. Men han synes meg vel tykk og gladlynt —. Var det nu slik her i Norge som det har vært før i tiden og som det er i andre land, at folk er ikke strengere mot synderne enn Gud selv er, da ville jeg si, du skulle finne deg en venn som var mager og sorgfull – en du kunne ha å sitte og samtale med. Da ville jeg si, du kunne ikke fare bedre enn med Simon.»

Kristin ble rød, enda hun forstod ikke fullt ut fru Åshilds mening. Men ettersom tiden led og hennes kister fyltes og hun stadig hørte snakk om sitt giftermål og det hun skulle føre i boet, så tok hun til å lenges etter at saken skulle bli bundet i festemål og at Simon skulle komme nordover; hun tenkte da tilslutt en god del på ham og gledet seg til å møte ham igjen.

Kristin var nu fullt utvokst, og hun var blitt meget vakker. Hun lignet mest på sin far og hadde vokst seg høy, var smal i midjen, med tynne, fine ledemot, men rund og trinn allikevel. Hennes ansikt var noe kort og rundt, pannen lav og bred og hvit som melk, øynene store, grå og blide under vakkert rissede bryn. Munnen var litt stor; dog var den friskt rød og fyldig og haken eplerund og veldannet. Hun hadde et deilig tykt og langt hår, men det var noe mørkt på lett, like nær brunt som gult, og ganske slett. Lavrans likte intet bedre enn å høre Sira Eirik skryte av Kristin – presten hadde sett møen vokse opp, lært henne bok og skrift og holdt meget av henne. Men han likte ikke riktig at den annen sommetider lignet hans datter med en lyteløs og silkeblank ungmerr.

Dog sa alle mennesker at var ikke denne ulykke hendt med Ulvhild, da ville hun blitt enda mange ganger vakrere enn søsteren. Hun hadde det fagreste og søteste ansikt, hvitt og rødt som roser og liljer, hvitgult og silkemykt hår, som kruset og lokket seg om hennes spede hals og smale skuldrer. På øynene lignet hun Gjeslingætten: de lå dypt under rette og sorte bryn og var vannklare og gråblå, men blikket var mildt og ikke kvast. Dertil var barnets stemme så klar og liflig at det var en lyst å høre på henne, enten hun talte eller sang, hun hadde et kvikt nemme for boklig lærdom og alleslags strengelek og brettspill, men liten hug til håndgjerning, for hun ble straks trett i ryggen.

For det så lite ut til at dette vakre barnet noensinne skulle vinne full legemsførlighet. Noe hadde hun bedret seg etter at foreldrene hadde vært i Nidaros med henne hos Sankt Olav. Lavrans og Ragnfrid hadde gått dit på sine føtter, uten mann eller tjenestemø til å følge seg; de bar barnet på en båre mellom seg hele veien. Etter den ferden ble Ulvhild så frisk at hun kunne gå med krykkestokk. Men det var ikke trolig at hun skulle bli så frisk at hun kunne giftes bort, og så måtte hun vel, når den tid kom, klostergies med alt det gods som skulle falle henne til.

De snakket aldri om dette, og Ulvhild skjønte ikke selv at hun var meget annerledes enn andre barn. Hun var svært glad i stas og vakre klær, og foreldrene hadde ikke hjerte til å nekte henne noe, men Ragnfrid sømmet og sydde til henne og pyntet henne som et kongebarn. Engang noen kremmere for gjennom bygden og lå over natten på Laugarbru, fikk Ulvhild se varene deres derborte; de hadde noe ravgult silketøy og det ville hun endelig ha en serk av. Lavrans handlet ellers aldri med slike folk som for og falbød kjøpstadsvarer ulovlig i bygdene, men nu kjøpte han straks hele rullen. Han gav da også Kristin tøy til en brudeserk, og den sydde hun på denne sommeren. Ellers hadde hun aldri eid serker uten av ull og en linnetserk til stasplagg. Men Ulvhild fikk gjestebudsserk av silke og en søndagsserk av lerret med silke oventil i livet.

Lavrans Bjørgulfssøn eide nu også Laugarbru, og der styrte Tordis og Jon. Hos dem var Lavrans’ og Ragnfrids yngste datter Ramborg, som Tordis hadde ammet. Ragnfrid ville neppe se på barnet den første tid etter det var født, for hun sa hun bragte sine barn dårlig lykke. Dog elsket hun meget den lille møen og sendte stadig gaver til henne og Tordis; siden gikk hun også ofte over til Laugarbru og så på Ramborg, men hun kom helst etter barnet var sovnet, og satt over henne da. Lavrans og de to eldste døtrene var ofte på Laugarbru og lekte med den lille; hun var et sterkt og friskt barn, men ikke så vakker som sine søstre.

Denne sommeren var den siste Arne Gyrdssøn var på Jørundgård. Biskopen hadde lovet Gyrd å hjelpe svennen frem i verden, og til høsten skulle Arne dra til Hamar.

Kristin hadde nok skjønt at Arne holdt av henne, men hun var på mange måter nokså barnslig i sinnet, så hun tenkte ikke meget over den ting, men var mot ham som hun alltid hadde vært det, helt siden de var barn, søkte hans selskap så ofte hun kunne, og gikk alltid ved hans hånd når de danset hjemme eller på kirkebakken. At moren ikke likte dette, syntes hun helst var litt moro. Men hun talte aldri til Arne om Simon eller om sitt giftermål, for hun merket det gjorde ham tungsinnet når det ble ordet om dette.

Arne var meget håndferdig, og han ville nu gjøre Kristin en sømmestol til minne om seg. Han hadde skåret ut både skrin og stolkarm fint og vakkert, og holdt nu på i smien med å lage jernbånd og lås til den. En vakker godværskveld utpå sommeren var Kristin gått ned til ham. Hun hadde tatt med seg en trøye av farens som hun skulle bøte, satte seg på stenhellen og tok på å sy, mens hun småsnakket med svennen inne i smien. Ulvhild var med henne, hinket rundt på krykken sin og spiste bringebær som grodde i stenrøysene omkring jordet.

Om en stund kom Arne frem i smiedøren for å svale seg. Han ville sette seg hos henne, men hun rykket litt unna og bad ham akte seg så han ikke sotet ned sømmen hun hadde over kneet.

«Er det blitt slik mellom oss nu,» mælte Arne, «at du tør ikke la meg sitte hos deg for du er redd bondedrengen skal skitne deg ut?»

Kristin så forundret på ham, så svarte hun:

«Du vet da vel hva jeg mente. Men ta av deg forskinnet, vask kullet av hendene dine og sett deg litt og hvil deg her hos meg —,» og hun gjorde plass for ham.

Men Arne la seg i gresset foran henne; da sa hun igjen:

«Vær ikke sint nu, Arne min. Kan du tenke jeg skulle vise deg utakk for den vakre gaven du gjør til meg eller glemme noensinne, at du har vært den beste vennen min herhjemme alltid?»

«Har jeg vært det da,» spør han.

«Det vet du vel,» sa Kristin. «Og aldri skal jeg glemme deg. Men du som skal ut i verden – kanskje du kommer til velstand og ære før du tenker – du glemmer nok meg lenge før jeg glemmer deg —»

«Aldri skal du glemme meg,» sa Arne og smilte. «Men jeg glemmer deg før du glemmer meg – du er bare barnet, du, Kristin.»

«Du er ikke gammel du heller,» svarte hun.

«Jeg er like gammel som Simon Darre,» sier han igjen. «Og vi fører hjelm og skjold så godt som Dyfrinsfolket, men foreldrene mine har ikke hatt lykken med seg —»

Han hadde tørket av hendene sine i gresstufsene; nu tok han om Kristins ankel og la kinnet sitt inn til hennes fot, som stakk ut under kjolekanten. Hun ville trekke til seg foten, men Arne sa:

«Din mor er på Laugarbru, og Lavrans er ridd av gården – og ingen kan se oss fra husene, her vi sitter. Denne ene gangen kan du vel la meg få snakke om det som ligger meg på sinnet.»

Kristin svarte:

«Det har vi da visst alle dager, både du og jeg, at det var unyttig for oss om vi la vår hug til hinannen.»

«Får jeg legge hodet mitt i fanget ditt,» sa Arne, og da hun ikke svarte, gjorde han det og tvinnet en arm om hennes midje. Med en hånd drog han i flettene hennes.

«Hvordan vil du like det,» spurte han om litt, «når Simon ligger slik i fanget ditt og leker med ditt hår?»

Kristin svarte ikke. Det var som det falt en tyngsel over henne med ett – Arnes ord og Arnes hode i hennes kne – hun syntes det åpnet seg likesom en dør inn til et rom, mange mørke veier inn til mere mørke; uglad og hjerteklemt tøvet hun og ville ikke se inn.

«Slikt bruker da ikke gifte folk,» sa hun med ett, fort og likesom lettet. Hun prøvde å tenke seg Simons tykke, runde åsyn se opp i hennes med sånne øyne som Arne nu, hun hørte hans stemme – og hun kunne ikke bare seg for å le:

«Simon kommer nok aldri til å legge seg på bakken for å leke med skoene mine, han!»

«Nei, for han kan leke med deg i sengen sin, han,» sa Arne. Hans stemme gjorde henne syk og maktesløs med ett. Hun prøvde å skyve hodet hans ned av sitt fang, da boret han det hardt inn mot hennes skjød og sa sakte:

«Men jeg ville leke med skoene dine og håret ditt og fingrene dine, og følge deg ut og inn dagen lang, jeg Kristin, om du aldri så meget var hustruen min og sov på armen min hver en natt.»

Han satte seg halvt overende, tok om hennes skulder og så inn i hennes øyne.

«Det er ikke vakkert av deg at du snakker slik til meg,» sa Kristin sakte og sky.

«Nei,» sa Arne. Han reiste seg opp og stod foran henne. «Men si meg ett – ville du ikke heller det skulle være meg – ?»

«Å, jeg ville helst —» hun satt litt. «Jeg ville helst ikke ha noen mann – ikke ennu —»

Arne rørte seg ikke, men sa:

«Ville du heller gies i kloster da, sånn som det er laget for Ulvhild, og være mø alle dine dager?»

Kristin knuget de foldede hender ned i sitt fang. Det skjelvet underlig og søtt i henne – og i et plutselig gys syntes hun med ett at hun skjønte hvor synd det var på den lille søsteren – hennes øyne løp fulle av tårer av sorg for Ulvhilds skyld.

«Kristin,» sa Arne sakte.

I det samme skrek Ulvhild høyt. Krykken hennes var kommet inn mellom noen stener i røysen, og hun var falt. Arne og Kristin løp bort til henne, og Arne løftet henne opp i søsterens armer. Hun hadde slått seg i munnen og blødde meget.

Kristin satte seg med henne i smiedøren, og Arne hentet vann i en trekopp. Sammen begynte de å tvette Ulvhilds ansikt. Hun hadde også skrubbet huden av knærne sine. Kristin lutet seg kjælende over de små tynne benene.

Ulvhilds klage stilnet snart, og hun gråt smått og sårt, som barn gjør der er vant til å lide vondt. Kristin holdt hennes hode inn til barmen sin og rugget henne sakte.

Da begynte klokken å ringe til Vesper oppe i Olavskirken.

Arne snakket til Kristin, men hun satt som hun hverken hørte eller sanset, bøyd over søsteren, så han ble redd og spurte om hun trodde det var farlig. Kristin rystet på hodet og så ikke på ham.

Litt etter reiste hun seg og gikk oppover mot gården, bærende Ulvhild i favnen. Arne fulgte etter, stille og forvirret – Kristin så så fortenkt ut at hennes ansikt var helt stivt. Mens hun gikk, ble klokken ved å ringe utover vollene og dalen; den ringte ennu da hun gikk inn i stuen.

Hun la Ulvhild i den sengen som søstrene hadde delt helt siden Kristin var blitt for stor til å sove med foreldrene. Så drog hun skoene av seg og la seg ned med den lille, lå og lyttet etter klokken, lenge etter den var tystnet og barnet sov.

Det var kommet for henne, da den tok til å klinge mens hun satt med Ulvhilds lille blodige ansikt mellom hendene, at kanskje var det et tegn til henne. Hvis hun ville gå i søsterens sted – hvis hun ville love seg til Guds og Jomfru Marias tjeneste – monne da Gud ville gi barnet helse og førlighet igjen.

Hun husket broder Edvins ord om at nu i disse dagene var det bare de lytte og lamme barna og dem de ikke kunne finne gode giftermål til, som foreldrene ofret til Gud. Hun visste hennes foreldre var fromme folk – dog hadde hun aldri hørt annet enn at hun selv skulle giftes, men da de skjønte at Ulvhild ville komme til å bli syk alle sine dager, hadde de straks rådet for henne at hun skulle i kloster —.

Og hun ville ikke selv – hun stod imot den tanken at Gud skulle gjøre et under med Ulvhild hvis hun selv ble nonne. Hun hengte seg ved Sira Eiriks ord om at det skjer ikke så mange jærtegn mere. Enda hun følte det ikveld, det var som broder Edvin hadde sagt, hadde et menneske tro nok, så kunne det virke mirakler. Men hun ville ikke ha den troen, hun elsket ikke Gud og hans moder og de hellige slik, ville ikke elske dem slik engang – hun elsket verden og lengtet etter verden —.

Kristin presset sin munn ned i Ulvhilds myke silkehår. Barnet sov fast, og den eldste søster satte seg urolig opp, men la seg ned igjen. Det blødde i henne av sorg og skam, men hun visste at hun ville ikke tro på undere, fordi hun ville ikke gi opp sin arv av helse og fagerhet og kjærlighet.

Så prøvde hun å trøste seg med den tanke at foreldrene ikke ville la henne få lov til noe slikt. De ville heller ikke tro det kunne nytte. Hun var jo bortlovet allerede, og de ville nok ikke miste Simon som de var så glad i. Hun følte seg besveken fordi de syntes det var sånn herlighet med denne mågen; hun tenkte plutselig med uvilje på Simons runde, røde ansikt og små leende øyne, på hans sprettende gang – han hoppet som en ball, syntes hun med ett – på hans skjemtsomme talemåter som fikk henne til å føle seg dølsk og dum. Det var ikke sånn herlighet å få ham heller og så bare bli flyttet ned på Formo —. Enda så ville hun heller ha ham enn gies i kloster —. Men verden utenfor fjellene, kongsgårdene og grevene og ridderne som fru Åshild talte om, en vakker mann med sorgfulle øyne som ville følge henne ut og inn og aldri bli trett. Hun husket Arne den sommerdagen han lå på siden og sov med sitt brune, blanke hår utbredt i lyngen – hun hadde hatt ham så kjær som han skulle vært hennes bror dengang. Det var ikke vakkert av ham at han skulle snakke slik til henne, når han visste de kunne aldri få hinannen —.

Det kom bud fra Laugarbru at moren ble der om natten. Kristin stod opp for å kle av seg og gå til ro. Hun begynte å snøre opp kjolen sin – men så drog hun skoene på igjen, slo kåpen om seg og gikk ut.

Natthimmelen spente lys og grønn over fjellkammen. Det var snart tid at månen skulle stå opp, og der hvor den var under fjellet, drev noen små skyer og skinte som sølv på underkantene; himmelen ble lysere og lysere som metall det dugget på.

Hun løp mellom skigardene, over veien og bakken opp mot kirken. Den sov, svart og stengt, men hun gikk opp til korset som stod like ved til minne om at Sankt Olav hadde hvilt her engang da han flyktet for sine uvenner.

Kristin knelte ned på stenen og la sine foldede hender opp på fotstykket: «Hellige kors, sterkeste mast, fagreste tre, sykes bro til helsedommens fagre strander —»

Ved bønnens ord var det som hennes lengsel vidde seg ut etterhvert, som ringer på et vann. De enkelte tanker som voldte henne uro, glattedes ut, hennes sinn ble stillere, mere ømt, det kom en mild, tanketom sørgmodighet istedenfor hennes sorger.

Hun ble liggende på kne og sanset alle nattens lyder. Vinden sukket så rart, elven bruste bortenfor lundene bak kirken, og bekken rant like ved tvers over veien – og overalt, nær og fjernt i mørket, skimtet hun med syn og hørsel små strenger av rinnende og dryppende vann. Elven blinket hvit nede i bygden. Månen gled opp over et lite skar, det glitret litt i duggvåte blader og Stener og lyste matt og mørkt av det nytjærede tømmeret i klokkestøpulen ved kirkegårdsgrinden. Så ble månen borte igjen hvor åsen skjøt ryggen høyere. Nu var det mange flere hvite og skinnende skyer på himmelen.

Hun hørte en hest som kom i langsomt skritt høyere oppe på veien, mannsrøster snakket jevnt og sakte. Folk var hun ikke redd her like ved hjemmet hvor hun kjente hvert menneske; hun ble trygg av det.

Farens hunder stormet inn på henne, snudde og pilte tilbake inn i lunden, vendte om og satte oppover henne igjen, og faren ropte en hilsen idet han kom ut mellom bjerkene. Han leide Gullsveinen ved bislet; det hang et knippe fugl og dasket frempå sadelen, og Lavrans bar høken med hette over hodet på venstre hånd. Han var i følge med en lang, slutrygget mann i munkekutte, og før Kristin hadde sett hans åsyn, visste hun at det var broder Edvin. Hun gikk dem imøte og var ikke mere forundret enn om hun skulle drømt det; hun bare smilte da Lavrans spurte om hun kjente igjen gjesten deres.

Lavrans hadde truffet ham oppe ved Rostbroen; så hadde han fått ham overtalt til å bli med hjem og overnatte på gården. Men broder Edvin ville endelig få lov til å ligge i fjøset: «for jeg er blitt så luset,» sa han, «dere kan ikke ha meg i de gode sengene.»

Og alt Lavrans bad og snakket, så ble munken ved sitt; ja først ville han de skulle gi ham maten ut på tunet. Tilslutt fikk de ham dog med seg inn i stuen, og Kristin la ved inn på ovnen i hjørnet og satte lys på bordet, mens en pike bar inn mat og drikke.

Munken satte seg på stavkarsbenken ved døren, og han ville kun ha kald grøt og vann til nattverds. Ikke heller ville han ta imot da Lavrans bød til å rede ham et bad og få hans klær vasket ut.

Broder Edvin skubbet seg og klødde seg og lo over hele sitt magre, gamle åsyn:

«Nei, nei,» sa han, «dette biter bedre i mitt hovmodige skinn enn både svøper og gardianens ord. Jeg har sittet under en heller heroppe i fjellet i sommer – de hadde gitt meg lov til å gå ut i ørkenen for å faste og be, og der satt jeg og syntes nu var jeg rent som en hellig eremitt, og de fattige folkene borte i Setnadalen kom opp med mat til meg, og tykte her så de riktig en from og renlivet munk; broder Edvin, sa de, var det mange slike munker som deg, da skulle vi bedre oss fort nok, men når vi ser prester og biskoper og munker bites og slåss som grisunger i troen —. Ja jeg sa dem det var ukristelig å snakke slik – men jeg likte godt nok å høre det, og jeg sang og bad så det ljomet i berget. Nu kan det være gagnlig for meg å kjenne lusene bites og slåss på skinnet mitt og høre de gode husfruene, som vil ha det rent og sømmelig i stuene sine, rope at denne skitne munkepelsen kan vel ligge på låven sommerstiden. Jeg skal nordover til Nidaros nu til Olavsvaka, og det blir godt for meg å merke folk er ikke så fikne etter å komme nær meg —»

Ulvhild våknet; da gikk Lavrans bort og løftet henne opp i kappen sin:

«Her er dette barnet jeg talte om, kjære fader. Legg eders hender på henne og be Gud for henne som I bad for den gutten nord i Meldalen vi har spurt fikk førligheten sin igjen —»

Munken tok ømt under Ulvhilds hake og så henne inn i ansiktet. Så løftet han hennes ene hånd opp og kysset den.

«Be heller du og hustruen din, Lavrans Bjørgulfssøn, at I ikke må fristes til å prøve å bøye Guds vilje med dette barnet. Vår Herre Jesus selv har satt disse små føttene på den stien hvor hun kan gå tryggest frem til fredens hjem – jeg ser det på dine øyne, du sæle Ulvhild, at du har dine forbedere i den annen heimen.»

«Gutten i Meldalen ble frisk, har jeg hørt,» sa Lavrans sakte.

«Han var en fattig enkes eneste barn, og ingen var der til å føde og kle ham når moren falt fra, uten bygden. Og enda så bad kvinnen kun om at Gud ville gi henne et fryktløst hjerte så hun kunne tro at han ville la det skje slik som det var best for gutten. Jeg gjorde ikke annet enn jeg bad den bønnen med henne, jeg og.»

«Det er ikke lett for mor hennes og meg å slå oss til ro med dette,» svarte Lavrans tungt. «Helst siden hun er så vakker og så snill.»

«Har du sett barnet de har på Lidstad sør i dalen,» spurte munken. «Ville du heller datteren din skulle vært slik?»

Lavrans gyste og trykket barnet opp til seg.

«Tenker du ikke,» sa broder Edvin igjen, «at i Guds øyne er vi alle som barn han har årsak til å sørge over, vanføre som vi er av synden. Og dog synes vi ikke vi har det verst i verden.»

Han gikk frem til Mariabilledet på veggen, og alle knelte ned, mens han leste kveldsbønnen. De syntes broder Edvin hadde trøstet dem godt.

Men etter han hadde gått ut av stuen for å søke seg soveplass, feide dog Astrid, den øverste av tjenestepikene, godt opp på gulvet alle steder hvor munken hadde stått, og hadde det oppsopte rask inn på ilden.

Neste morgen stod Kristin tidlig opp, tok melkegrøt og hvetekaker i et vakkert flammet rotfat, for hun visste munken rørte aldri kjøtt, og så bar hun selv maten ut til ham. Det var nesten ingen folk oppe i huset ennu.

Broder Edvin stod reiseferdig med stav og pose på fjøsbroen; han takket smilende Kristin for hennes umake, satte seg i gresset og spiste, mens Kristin satt ved hans føtter.

Hennes lille hvite hund kom springende så de små bjeller i dens halsbånd klirret. Hun tok den i fanget, og broder Edvin knipset i fingrene til den, kastet små biter av hvetekaken i kjeften på den, mens han roste den meget.

«Det er det slaget som dronning Eufemia har ført til landet,» sa han. «Dere har det fint nu her på Jørundgård, i stort og i smått.»

Kristin ble rød av glede. Hun visste nok hunden var fin; og hun var stolt av å ha den; det var ingen annen i bygden som hadde knehund. Men hun hadde dog ikke visst den var av samme slag som dronningens kjælehunder.

«Simon Andressøn har sendt den til meg,» sa hun og trykket den inntil seg, mens den slikket henne i ansiktet. «Den heter Kortelin.»

Hun hadde tenkt å tale med munken om sin uro og be om hans råd. Men nu hadde hun ikke lyst til å sysle mere med sine egne tanker fra kvelden før. Broder Edvin mente jo at Gud ville vende alt til det beste for Ulvhild. Og det var vakkert gjort av Simon å sende henne en slik gave enda førenn festemålet mellom dem var avgjort. Arne ville hun ikke tenke på – han hadde båret seg uriktig ad imot henne, syntes hun.

Broder Edvin tok stav og pose og bad Kristin hilse inne – han ville ikke bli til folk stod opp, men gå mens dagen var sval. Hun fulgte ham oppover forbi kirken og litt inn i lunden.

Da de skiltes, bød han henne Guds fred og velsignet henne.

«Gi meg et ord, slik som I gav Ulvhild, kjære fader,» bad Kristin; hun stod med hans hånd i sin.

Munken strøk med sin nøkne, giktknudrete fot i det våte gress:

«Da vil jeg legge deg på hjertet, datter, at du ser godt på hvordan Gud skjøtter folks tarv her i dalen. Her faller lite regn, men han har gitt dere vann fra fjellet, og duggen frisker eng og aker hver natt. Takk Gud for de gode gavene han har gitt deg, og klag ikke om du synes du mangler annet du mener kunne høve vel dertil. Du har vakkert gult hår, og grem deg ikke for det er ikke kruset. Har du ikke hørt om den kjerringen som satt og gråt for hun hadde bare en liten fleskebit å gi de syv sultne ungene sine til julekost. Sankt Olav kom ridende forbi i samme gode laget; da rakte han sin hånd ut over sulet og bad Gud mette de arme kråkungene. Men da kjerringen så det lå et slaktet svin på disken, da gråt hun for hun ikke hadde kopper og gryter nok.»

Kristin løp hjemover, og Kortelin danset om føttene hennes, nappet henne i kledningsflikene og bjeffet og ringlet med alle sine små sølvbjeller.