Текст книги "Kongenes Marsj "

KAPITTEL FEM

Thor fulgte hakk i hæl på Reece og Krohn var bak ham mens de snodde seg gjennom bakveien til kongens kammer. Reece hadde tatt med gjennom en hemmelig dør, som var skjult i en av stenveggene. Nå holdt han en fakkel og ledet dem i en fil gjennom den trange plassen. De tok seg frem i den indre delen av slotten som bestod av en forvirrende rekke av svinger og hjørner. De gikk opp en smal stentrapp som førte til nok en passasje. De svingte, og foran dem lå nok en trapp. Thor var forbløffet over hvor kompleks denne passasjen var.

«Denne passasjen ble bygget i slottet for flere hundre år siden», forklarte Reece hviskende mens de gikk av sted og pustet tungt da de gikk oppover. «Den ble bygget av my fars oldefar, den tredje MacGil kongen. Han bygget den etter et angrep—det var en rømningsvei. Ironisk nok, så har vi aldri vært under angrep siden da, og disse passasjene har ikke blitt brukt på flere århundre. De ble dekket til og jeg oppdaget dem da jeg var liten. Jeg pleide å bruke dem av og til for å komme meg rundt i slottet uten at noen kunne vite hvor jeg var. Når vi var yngre, Gwen og Godfrey og jeg, så lekte vi gjemsel i dem. Kendrick var for gammel, og Gareth likte ikke å leke med oss. Ingen fakler, det var regelen. Helt stummørkt. Det var fryktelig.»

Thor prøvde å holde tritt mens Reece navigerte igjennom passasjen med en imponerende evne, det var tydelig at han kjente hvert eneste steg utenat.

«Hvordan i all verden kjenner du til alle disse svingene?» spurte Thor forbløffet.

«Du blir eneste når du vokser opp som en gutt i dette slottet», Reece forsatte, «spesielt når alle andre er eldre, og du er for ung for å bli med i Legionen, og da det er ingenting å gjøre. Jeg satte meg som mål å utforske alle kriker og kroker av dette stedet.»

De svingte igjen, gikk ned tre stentrinn, snudde gjennom en smal åpningen i veggen, og så gikk ned en lang trapp. Til slutt stod de foran en tykk, eikedør som var dekket med støv. Han lente et øre mot den og lyttet. Thor gikk bort til ham.

«Hva slags dør er dette?» spurte Thor.

«Shhh,» sa Reece.

Thor ble stille, lente øret mot veggen og lyttet. Krohn stod bak ham og så opp.

«Det er bakdøren til min fars kammer», hvisket Reece. «Jeg vil høre hvem som er der inne med ham.»

Thor lyttet med et hamrende hjerte til de dempede stemmene bak døren.

«Høres ut som rommet er fullt», sa Reece.

Reece snudde og gav Thor et meningsfylt blikk.

«Du kommer til å gå inn i en ildstorm. Hans generaler er der, hans råd, hans rådgivere, hans familie—alle sammen. Og jeg er sikker på at alle er på utkikk etter deg, hans mistenkte morder. Det vil være som å gå til en lynsjemobb. Hvis min far fremdeles tror at du prøvde å drepe ham, så er du ferdig. Er du sikker på at du vil gjøre dette?»

Thor svelget hardt. Det var nå eller aldri. Halsen ble tørr da han innså at dette var et av vendepunktene i hans liv. Det ville være enkelt å snu nå og flykte. Han kunne leve et trygt liv et sted, langt bort fra Kongens hoff. Eller kunne han gå igjennom den døren og potensielt tilbringe rest av sitt liv i fangehullet, med de sprø menneskene—eller til og med bli henrettet.

Han pustet tungt, og bestemte seg. Han måtte møte sine demoner uten å vike. Han kunne ikke snu nå. Thor nikket. Han var redde for å åpnet munnen, redd at dersom han gjorde det, så ville han ombestemme seg.

Reece nikket tilbake med et anerkjennende blikk, deretter dyttet han jernhåndtaket og lente skulderen mot døren.

Thor myste i det lyse fakkellyset da døren slo opp. Han befant seg i midten av kongens private kammer med Krohn og Reece bak ham.

Det var minst to dusiner av folk som hadde samlet seg rundt kongen, som lå på sengen sin; noen stod over ham, andre knelte. Kongen var omringet av hans rådgivere og generaler, sammen med Argon, Dronningen, Kendrick, Godfrey—selv Gwendolyn. Det var en dødsvake, og Thor forstyrret denne familiens private stund.

Stemningen i rommet var edruelig og ansiktene alvorlige. MacGil lå stelt opp på puter, og Thor var lettet over å se at han var fremdeles i live—i det minste for nå.

Alle ansiktene snudde seg med en gang og var overrasket over Thor og Reece sin plutselig ankomst. Thor innså at det må ha vært et sjokk å se de komme plutselig i midten av rommet, ut av en hemmelig dør i stenveggen.

«Det er den gutten!» skrek noen fra folkemengden og stå og pekte på Thor med hat. «Han er den som prøvde å forgifte kongen!»

Vakter kom mot ham fra alle hjørner i rommet. Thor visste knapt hva han skulle gjøre. En del av ham ville snu og flykte, men han visste at han møte denne sinte mobben, måtte snakke med kongen. Så han forberedte seg selv mens flere vakter løp forover for å gripe ham. Krohn, som stod ved siden av, snerret og advarte angriperne.

Mens Thor stod der følte han plutselig en varme stig opp inni ham. En kraft bygget seg opp innvendig; han hevet en hånd, uten å ville det, og holdt ut en håndflate og rettet energien hans mot dem.

Thor var forbløffet over at de alle stanset rett der de kom, noen fot unna, som om de ble frosset. Han kraft, hva enn det var, som svulmet opp innvendig hadde holdt dem unna.

«Hvordan våger du å marsjere inn her og bruk din magi, gutt!» Brom—kongens beste general—skrek og trakk ut sverdet. «Var det ikke nok å drepe vår konge en gang?»

Brom nærmet seg Thor med sverdet trukket; da han gjorde det så følte Thor noe komme over ham, en følelse sterkere enn noensinne. Han lukket øynene og fokuserte. Han kjente energien i i Broms sverd, formen, metallet, og på en eller annen måte, så ble han et med det. Han tvang den til å stoppe med tankene hans.

Brom stod fastfrosset rett der han kom med vidåpne øyne.

«Argon!» skrek Brom. «Stopp denne magien med en gang! Stopp denne gutten!»

Argon kom fra folkemengden, og tok sakte bort hetten hans. Han stirret på Thor med intense, brennende øyne.

«Det er ingen grunn til å stoppe ham», sa Argon. «Han har ikke kommet for å gjøre skade.»

«Er du gal? Han holdt å drepe vår Konge!»

«Det er det du tror», sa Argon. «Det er ikke hva jeg tror.»

«La ham være», sa en tung, dyp stemme.

Alle snudde mens MacGil satte seg opp. Han så bort med en svak bevegelse. Det var tydeligvis tungt for ham å snakke.

«Jeg vil se gutten. Han er ikke den som stakk meg. Jeg så mannens ansikt, og det var ikke ham. Thor er uskyldig.»

Langsomt ble de andre mindre vaktsomme, og Thor slappet av og lot dem gå fritt. Vaktene gikk tilbake mens de så på Thor med forsiktighet, som om han var fra en annen verden, og langsomt la sverderne tilbake i slirene.

«Jeg vil se ham», sa MacGil. «Alene. Forlat meg. Alle sammen.»

«Min Konge», sa Brom. «Tror du det er virkelig trygt? Bare du og denne gutten alene?»

«Thor skal ikke røres», sa MacGil. «Nå, forlat oss. Alle sammen. Inkludert min familie.»

En tykk stillhet falt over rommet mens alle sammen stirret på hverandre, og var tydeligvis usikker på hva de skulle gjøre. Thor stod der, sittende fast på stedet og kunne knapt fatte hva som hendte.

En etter en så gikk de ute av rommet, inkludert Kongens familie da Krohn forlot dem med Reece. Kammeret, som var fylt med folk noen øyeblikk siden, ble plutselig tom.

Døren ble lukket. Det var bare Thor og kongen som var alene i stillheten. Han kunne knapt tro det. Å se MacGil ligge der, så blek, i slik en smerte, fikk Thor til å få vondt mer enn han kunne si. Han visste ikke hvorfor, men det var som om en del av ham var døende her også, på den sengen. Alt han ville var at kongen skulle bli bedre.

«Kom her, min gutt», sa MacGil svakt. Stemmen var hes, og knapt et hvisk.

Thor senket hodet og skyndte seg bort til kongen, og knelte. Kongen strakte ut en slapp hånd; Thor tok hånden og kysset den.

Thor så opp og sa MacGil smilte svakt ned. Thor var overrasket at kjenne varme tårer strømme ned kinnene sine.

«Min herre», Thor begynte å si, i all hast, uten å holde det igjen. «vær så snill å tro meg. Jeg forgiftet deg ikke. Jeg kjente til planen bare fra drømmen min. Med en evne som jeg ikke forstår. Jeg ville bare advare deg. Vær så snill, tro meg—»

MacGil holdt opp en håndflate og Thor ble stille.

«Jeg tok feil av deg», sa MacGil. «Jeg måtte bli stukket av en annens manns hånd for at jeg skulle innse at det ikke var deg. Du prøvde bare å redde meg. Tilgi meg. Du var lojal. Kanskje det eneste lojale medlemmet av mitt hoff.»

«Som jeg ønsket at jeg tok feil», sa Thor. «Som jeg ønsket at du var trygg. At mine drømmer bare var illusjoner; at du aldri ble myrdet. Kanskje jeg tok feil. Kanskje du kommer til å overleve.»

MacGil ristet på hodet.

«Min tid har kommet», sa han til Thor.

Thor svelget, og håpet at det ikke var sant, men følte at det var det.

«Vet du hvem som utførte denne fryktelige handlingen, min herre?» Thor stilte spørsmålet som hadde brent i tankene hans helt siden han hadde hatt den drømmen. Han kunne ikke forestille seg at noen ville drepe kongen, eller hvorfor.

MacGil så på taket og blunket med en anstrengelse.

«Jeg så ansiktet hans. Det er et ansikt jeg kjenner godt. Men av en eller annen grunn, så kan jeg ikke plassere det.»

Han snudde og så på Thor.

«Det spiller ingen rolle nå. Min tid har kommet. Om det ble forårsaket av hans hånd, eller av noen andres, så er slutten den samme. Det som er viktig nå», sa han, og strakte ut og grep Thors håndledd med en styrke som overrasket ham, «er det som skjer etter at jeg er borte. Vi vil bli et kongerike uten en konge.»

MacGil så på Thor med en intensitet som Thor ikke forstod. Thor ville ikke vite nøyaktig hva han sa—eller hva han nøyaktig ønsket. Thor ville spørre, men han kunne se hvor vanskelig det var for MacGil å trekke pusten, og ville ikke risikere å avbryte ham.

«Argon hadde rett om deg», sa han og slapp langsomt grepet. «Din skjebne er mye større en min.»

Thor følte et elektrisk sjokk gjennom kroppen ved kongens ord. Han skjebne? Større enn Kongens? Hele iden at Kongen i det hele tatt ville diskutere Thor med Argon, var men enn Thor kunne fatte. Og faktumet at han ville si at Thors skjebne var større en Kongens—hva i all verden kunne det bety? Var Kong MacGil bare desillusjonert i hans siste time?

«Jeg valgte deg…jeg tok deg inn i familien for en grunn. Vet du hva den grunnen er?»

Thor ristet på hodet, og ville desperat vite det.

«Vet du ikke hvorfor jeg ville at du skulle være her, bare deg, i min siste time?»

«Jeg er lei for det, min herre», sa han og ristet på hodet. «Jeg vet ikke.»

MacGil smilte svakt mens øynene hans begynte å lukke seg.

«Det finnes et stort land, langt fra her. Forbi Villområdene. Selv forbi Dragenes land. Druidenes land. Hvor din mor er fra. Du må gå ditt for å finne svar.»

MacGils øyne ble vidåpne og stirret på Thor med en intensitet som Thor ikke kunne forstå.

«Vårt kongerike er avhengig av det», la han til. «Du er ikke som de andre. Du er spesiell. Til du forstår hvem du er, så vil aldri vårt kongerike kunne være i fred.»

MacGils øyne lukket seg og pustens hans ble mer grunn og hvert pust kom ut som et gisp. Grepet hans på Thors håndledd ble langsomt svekket, og Thor følte at hans egne tårer kom frem. Hodet hans spant med alt det kongen hadde sagt, mens han prøve å forstå alt sammen. Han kunne knapt konsentrere seg. Hadde han hørt alt riktig?

MacGil begynte å viske noe, men det var så svakt at Thor knapt kunne høre det. Thor lente nærmere inn med øret mot MacGils sine lepper.

Kongen løftet sitt hodet en siste gang, og med en siste anstrengelse sa:

«Hevn meg.»

Så, plutselig, stivnet MacGil. Han lå der i noen få øyeblikk og deretter rullet hodets hans til siden, mens øynene ble vidåpne og frosset.

Han var død.

«NEI! hylte Thor.

Hans hyl måtte ha vært så høyt at vaktene hørte det, fordi et øyeblikk senere så hørte han en dør smelle opp bak seg, og lyden av dusinvis av folk som skyndte seg inn til rommet. I hjørnet av hans bevissthet så forstod han at det var bevegelse rundt ham. Han hørte svakt slottsklokkene ringe, igjen og igjen. Klokkene slo og slo sammen med blodet i tinningen hans. Men alt ble tåkete mens rommet spant.

Thor svimte av og falt mot stengulvet i en stor kollaps.

KAPITTEL SEKS

Et vindgufs slo Gareth i ansiktet og han så opp. Han blunket tårene tilbake i det bleke lyset til den første soloppgangen. Hele dagen var i ferd med å lysne opp, men fremdeles på dette fjerne stedet, på kanten av Kolvianklippen, så hadde hundrevis av kongefamilien, venner og nære kongelige undersåtter samlet seg her for å håpe kunne delta i begravelsen. Like mellom dem, og som holdt dem tilbake, var en armé av soldater. Gareth kunne se folkemasser strømme inn. Det var tusenvis av mennesker som så begravelsen på avstand. Sorgen på ansiktene deres ekte. Hans var elsket, det var sikkert.

Gareth stod der med resten av den nærmeste familie, i en halvsirkel rundt farens kropp, som var opphøyd på planker over et jordhull i jorden, med tauer rundt, og var klar for å bli senket. Argon sto foran folkemengden, og hadde på den dype, skarlagenderøde gevantene som han brukte kun for begravelser. Uttrykket hans var uleselig mens han så den på Kongens kropp og hetten skjulte ansiktet hans. Gareth prøvde desperat å analysere ansiktet, for å tolke hva Argon visste. Visste Argon at han myrdet sin far? Og hvis det var tilfellet, ville han fortelle det til de andre—eller la skjebnen gå sin gang?

Til Gareths uflaks så hadde den irriterende Gutten, Thor blitt renvasket for skyld; åpenbart så kunne han ikke ha stukket kongen mens han var i fangehullet. Det gjorde ting verre for Gareth. En råd hadde allerede blitt dannet for å undersøke saken, for å granske alle detajlene av hans mord. Gareths hjerte hamret da han stod der med de andre, og stirret på kroppen som var i ferd med å bli senket i jorden; han ville bli med den.

Det var bare et tidsspørmål før ledetråden førte frem til Firth—og når det skjer, så ville Gareth falle sammen med ham. Han måtte handle raskt for å avlede oppmerksomheten og legge skylden på noe andre. Gareth lurte om på de rundt ham mistenkte ham. Han hadde trolige blitt paranoid, og da han undersøkte ansiktene så han at ingen så på ham. Hans brødre, Reece, Godfrey, og Kendrick; hans søster Gwendolyn stod der; og hans mor med et ansikt fylt med sorg, og så urørlig ut; faktisk, helt siden hans fars død så hadde hun blitt en annen person, og klarte knapte å snakke. Hun hørte at da hun fikk nyhetene så hadde noe hendt inni henne, en slags paralyse. Halve ansiktet hennes var frosset; når hun åpnet munnen så kom ordene ut for sakte.

Gareth undersøkte ansiktene til Kongens råd bak henne—hans førstegeneral, Brom og Legionens overhodet, Kolk, stod foran, og bak dem stå farens endeløse rekke av rådgivere. Alle lot som de var i sorg, men Gareth visste bedre. Han visste at alle disse menneskene, alle rådsmedlemmene og rådgivere, og generaler—alle adelsfolk og lorder bak dem—knapt brydde seg. Han gjenkjente i ansiktene deres ambisjon. Maktbegjær. Mens hver av dem stirred ned på kongens lik, så følte han at hver enkelt lurte på hvem som kunne ta tronen.

Det akkurat samme tanke som Gareth tenkte. Hva ville skje i etterkanten av en slik kaotisk mord? Hvis det hadde vært rent og enkelt, og skylden kunne leges på noe andre, da ville Gareths plan ha vært perfekt—og tronen ville bli gitt ham. Tross alt, så var han den førstefødte ekte sønnen. Hans far hadde overlatt makten til Gwendolyn, men ingen hadde vært tilstedet på den møtet, unntatt hans søsken. Og hans ønsker hadde ikke blitt gyldiggjort. Gareth kjente rådet, og visste hvor seriøst de tok loven. Uten en gyldiggjøring så kunne hans søster ikke herske.

Som igjen førte til at tronen gikk til ham. Hvis ting gikk som de pleide å gjøre—og Gareth var bestemt på å sørge for det skjedde—så ville tronen gå til ham. Slik var loven.

Hans søsken vil kjempe mot ham, det hadde han ingen tvil om. De ville huske møtet med deres far, og trolig insistere at Gwendolyn skal herske. Kendrick ville ikke ta makten for seg selv—han var for renhjertet. Godfrey var likegyldig. Reece var for ung. Gwendolyn var hans eneste trussel. Men Gareth var optimistisk: han tror ikke at rådet er klar for en kvinne—ihvertfall ikke en tenåringsjente—skal herske over Ringen. Og uten en gyldiggjørelse fra kongen, så hadde de en perfekt unnskylding for å ignorere henne.

Den eneste ekte trussel som var i Gareths tanker, var Kendrick. Tross alt, he, Gareth var allment hatet, mens Kendrick var elsket blant de vanlige borgerne, blant soldatene. Tatt i betrakningen av situasjonen, så var det alltid en mulighet for rådet ville gi tronen til Kendrick. Jo tidligere Gareth tok makten, jo tidligere kunne han bruke hans makt for å knuse Kendrick.

Gareth følte noe dra i hånden hans, og så ned at tauet med knuter brente håndflaten. Han innså at de hadde begynt å senke hans fars kiste; han så bort og så at hans søsken holdt en tau lik som han, og langsomt senket kisten. Gareth ende var skjev ettersom han var sen med å senke den, og han strakte ut og grep tauet med hans andre hånd til den endelig jevnet seg ut. Det var ironisk, selv i døden så kunne han ikke tilfredstille hans far.

Klokker i det fjerne ringte fra slottet, og Argon gikk frem og hevet en håndflate.

«Itso ominus domi ko resepia…»

Det tapte språket til Ringen, det kongelig språket som ble brukt av hans forfedre for tusenvis av år siden. Det var et språk som Gareth privatelærere hadde drillet han i helt siden han var en gutt—og det var et språk han ville trenge når han fikk sine kongelige makter.

Argon stoppet plutselig, så opp, og stirret rett på Gareth. Det sendte en frysning ned Gareths sin rygg da Argons gjennomsiktige øyne så ut til å brenne rett igjennom ham. Gareths ansikt ble rød, og han lurte på om hele kongeriket så på ham, og visste hva det betydde. I det blikket følte han at Argon kjente til at han var involvert. Men likevel så var Argon mystisk, og alltid nektet å bli involvert i det som skjebnen førte til. Hvorfor ville han tie om dette?

«Kong MacGil var en god konge, en rettferdig konge», sa Argon sakte med en dyp og utenomjordisk stemme.

«Han brakte stolthet og ære til hans forfedre, og rikdom og fred til denne kongeriket som vi aldri har opplevd før. Han liv var for tidlig tatt bort, men det var Guds vilje. Men han etterlot seg en arv som er dyp og rik. Nå er det opptil oss å fullføre den arven.»

Argon pauset.

«Vår kongeriket av Ringen er omringet av trusler som er dype og altomfattende på alle sider. Bortenfor Kløfte, som er kun beskyttet av vårt energiskjold, så ligger en nasjon av villfolk og skapninger som vil rive oss i filler. Innad vår Ring, i motsatt side av Høylandene, er det en klan som vil skade oss. Vi bor i en usammenlignbar velstand og rikdom; men likevel er vår trygghet skjørbar.»

«Hvorfor tar gudene noen fra oss i hans beste alder—en god og vis og rettferdig konge? Hvorfor var hans skjebne å bli myrdet på denne måten? Vi er bare brikker, dukker i skjebnens hånd. Selv når vi er sterkest kan vi ende opp under jorden. Spørsmålet vi må stille oss er ikke hva vi strever etter—men hvem vi strever etter å bli.»

Argon senket hodet, og Gareth følte håndflatene brenne mens de senket kisten helt ned; til slutt traff den jorden med et dunk.

«NEI!» skrek noen.

Det var Gwendolyn. Hysterisk løp hun til kanten av hullet, som om hun skulle kaste seg selv inn; Reece løp forover, grep henne og holdt henne. Kendrick kom frem for å hjelpe.

Men Gareth følte ingen sympati for henne; istedenfor følte han seg truet. Hvis hun ville under jorden så kunne han ordne det.

Ja, faktisk kunne han ordne det.

*

Thor stod kun et par fot unna Kong MacGils kropp mens han så den bli senket ned i jorden, og følte seg overvelmet av synet. På kanten av den høyeste klippen av kongeriket, hadde kongen valgt et spektakulært sted for å bli begravet. Det var et ensom sted som syntes å nå opp mot skyene. Skyene hadde flekker av oransje, grønne, gule, og rosa farger, samtidig som den første stigende solen krøp høyere opp på himmelen. Men dagen var dekket av en tåke som ikke ville løfte seg, som om kongeriket selv sørget. Krohn, som stod ved ham, klynket.

Thor hørte et skrik, og så opp på Estopheles som sirklet høyt over og så ned på dem. Thor var fremdeles nummen; han kunne knapt tro det som hadde skjedd de siste dagene, at han stod her nå, midt blant kongens familie, og så på at denne mannen som han hadde blitt så fort glad bli senket ned i jorden. Det virket umulig. Han hadde knapt begynte å kjenne ham, han som var den første mannen som hadde noensinne følt som en ekte far, og nå ble han tatt bort. Mer enn noe annet, så kunne ikke Thor la være å tenke på kongens siste ord:

Du er ikke som de andre. Du ser spesiell. Og før du forstår hvem du er, så vil aldri vårt kongerike kunne være i fred.

Hva hadde kongen ment med det? Hvem var han egentlig? Hvordan var han spesiell? Hvordan visste kongen det? Hva hadde skjebnen til kongeriket med Thor å gjøre? Hadde kongen bare vært omtåket?

Det finnes et stort land, langt fra her. Forbi Villområdene. Selv forbi Dragenes land. Druidenes land. Hvor din mor er fra. Du må gå ditt for å finne svar.

Hvordan kunne MacGil ha visst om hans mor? Hvordan visste han hvor hun levde? Og hva slags svar hadde hun? Thor hadde alltid antatt at hun var død—tanken at hun kunne være i live gav han nytt mot. Nå var han bestemt, mer enn noensinne, på å lete etter henne, å finne henne. Å finne svarene, oppdage hvem han var og hvorfor han var spesiell.

Mens klokkene rang og MacGils lik begynte å bli senket, lurte Thor på skjebnens onde handlinger; hvorfor hadde han fått lov til å se fremtiden, å se denne store mannen bli drep—men likevel gjort maktløs for å forhindre det? På noen måter så ønsket han at han aldri hadde sette no av dette, aldri hadde visst på forhånd det som skulle skje; han ønsket han var bare en uskyldig tilskuer som resten, som en dag våknet og fikk vite at kongen var død. Nå følte han som han var en del av det. På et vis følte han seg skyldig, som om han kunne ha gjort noe mer.

Thor lurte på hva som skulle skje med kongeriket nå. Det var et kongeriket uten en konge. Hvem ville herske? Ville det være slik som alle spekulerte, Gareth? Thor kunne ikke forestille seg noe verre.

Thor så utover folkemengden og så det alvorlige ansiktene til adelsfolk og lorder som var samlet her fra alle hjørnet av Ringen; han visste at de var mektig menn, fra det Reece hadde fortalt ham, i et rastløst kongeriket. Han kunne ikke la være å tenke på hvem morderen kunne være. I alle de ansiktene så virket det som alle var mistenkte. Alle disse mennene strebet etter makt. Ville kongeriket blir revet i stykket? Ville deres styrker gå i tottene på hverandre? Hva ville hans egne skjebne bli? Og hva med Legionen? Vil den bli oppløst? Ville hæren bli oppløst? Ville Sølvene gjøre opprør om Gareth ble konge?

Etter alt det som hadde skjedd, ville de andre virkelig tro at Thor var uskyldig? Ville han bli tvunget til dra tilbake til landsbyens hans? Han håpet ikke det. Han elsket alt han hadde; han ville mer enn noe annet å bli her, på dette stedet, i Legionen. Han ville at alt var som det var, at ingenting skulle forandre seg. Kongeriket, bare noen dager siden, hadde vært så substansielt, så permanent; det virket som MacGil ville holde tronen for alltid. Hvis noe så sikkert, så stabilt kunne plutselig kollpasere—hva slags håp lå det igjen for resten av dem? Ingenting føltes permanent for Thor lengre.

Thors hjerte ble knust da han så Gwendolyn prøve å hoppe ned i graven med farens hennes. Da Reece holdt henne tilbake, kom tjenere frem og begynte å skuffe jorden over hullet, mens Argon forsatte sin sermonielle messing. En sky passerte på himmelen, og blottla den første solen for et øyeblikk, og Thor følte en kald vind piske seg gjennom den sommerdagen som rask ble varm. Han hørte en klynking og så ned, og så Krohn ved føttene sine kikke opp på ham.

Thor visste knapt hva som ville skje med noe lengre, men han visste en ting: han måtte snakke med Gwen. Han måtte fortelle henne hvor lei han var, hvor opprørt han var, også, over hennes fars død, fortelle henne at hun ikke var alene. Selv om hun bestemte seg for å aldri se Thor igjen, så måtte han fortelle henne at han hadde blitt falsk anklaget, at han ikke hadde gjort noe i det bordellet. Han trengte bare en sjanse, bare en sjanse, for la sannheten komme frem, før hun avviste ham for godt.

Da den siste spaden med jord ble kastet over kongen, og klokkene ringte igjen og igjen, så begynte folkemassen å forandre seg: rader av folk strakte seg så langt Thor kunne se, gikk langs klippen, hver av dem holdt en enkelt sort rose, og stelte seg i kø for å gå forbi den ferske jordhaugen som markerte kongens grav. Thor gikk frem, knelte ned, og plasserte rosen på denne allerede voksende haugen. Krohn klynket.

Mens folkemassen begynte å spre seg og folk gikk i rundt i alle retninger, så merket Thor at Gwendolyn brøt seg fri fra Reece sitt grep og løp, hysterisk bort fra graven.

«Gwen!» ropte Reece etter henne.

Men hun var ikke til å stoppe. Hun skar seg gjennom den tykke folkemengden og løp ned en jordsti langs klippekanten. Thor taklet ikke å se henne slik; han måtte forsøke å snakke med henne.

Thor braste gjennom folkemengden selv, med Krohn hakk i hæl, og snodde seg gjennom folkemengden den ene og den andre veien, mens han forsøkte å følge etter henne og ta henne igjen. Endelig kom seg ut av folkemengden og så henne løpe langt der borte.

«Gwendolyn!» ropte han.

Hun forsatte å løpe, og Thor løp etter henne med dobbelt fart. Krohn småklynket ved siden av ham. Thor løp raskere og raskere til lungene hans brent, og til slutt klarte han å ta igjen avstanden mellom dem.

Han grep en av hennes hender, og stoppet henne.

Hun stoppet brått og snudde seg. Hennes øyene var røde, fylt med tårer, hennes lange hår var klistret til kinnene, og kastet hånden hans bort.

«La meg være!» skrek hun. «Jeg vil ikke se deg igjen! Aldri igjen!»

«Gwendolyn», ba Thor, «jeg drepte ikke din far. Jeg hadde ingenting med hans død å gjøre. Han sa det selv. Innser du ikke det? Jeg prøvde å redde ham, ikke skade ham.»

Hun prøvde å flykte, men han holdt hennes håndledd og lot henne ikke gå. Han kunne ikke la henne gå—ikke denne gange. Hun gjorde motstand, men forsøkte ikke å løpe lengre. Hun var for opptatt med å gråte.

«Jeg vet at du ikke drepte ham», sa hun. «Men det gjør deg ikke noe bedre. Hvordan våger du å komme og prøve å snakke med meg, etter at ha ydmyket meg foran alle andre? Spesielt nå, av alle tider.»

«Men du forstår ikke. Jeg gjorde ingenting i det bordellet. Det var bare løgn. Ingenting av det var sant. Noen prøver å sverte meg.»

Hun smalnet øynene mot ham.

«Så du forteller meg at du ikke dro til det bordellet?»

Thor nølte, og var usikker på hva han skulle si.

«Jeg gjorde det. Jeg ble med de andre.»

«Og sier du at du ikke gikk inn i et rom med ei fremmede kvinne?»

Thor så ned, flau, og var usikker på sitt svar.

«Jeg antar jeg gjorde, men—»

«Ingen men», avbrøt hun. «Da innrømmer du det. Du er avskyelig. Jeg vil ikke ha noe med deg gjøre.»

Ansiktet hennes forandret seg fra å være fortvilet til å bli forbannet. Hun stoppet å gråte, mens uttrykket hennes ble rasende. Hun ble veldig rolig, kom nært ham, og sa.

«Jeg vil aldri se ansiktet ditt igjen. Aldri igjen. Forstår du meg? Jeg vet ikke hva jeg tenkte på da jeg tilbrakte tid med deg i det hele tatt. Min mor hadde rett. Du er bare en vanlig borger. Du er ikke god nok for meg.»

Hennes ord stakk han rett i sjelen. Det føltes som om han ble knivstukket.

Han slapp håndleddet hennes, og tok flere skritt tilbake. Kanskje Alton hadde rett tross alt. Kanskje han hadde bare vært nok et leketøy for henne.

Han snudde uten å si noe mer og gikk bort fra henne med Krohn ved siden av ham, og for den første gangen siden han hadde kommet hit, lurte han på om det var noe igjen her for ham.