Текст книги "Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке"

Arne var hjemme i Finsbrekken den siste tiden før han skulle fare til Hamar; moren og søstrene rustet ham ut med klær. Dagen før han skulle ri sørpå, kom han til Jørundgård og bød levvel. Da fikk han hvisket til Kristin om hun ville møte ham på veien sør for Laugarbru neste kveld:

«Jeg vil dog gjerne vi skulle være ene to, siste gang vi møtes,» sa han. «Tykkes deg det er så meget jeg ber om – vi er da fostret opp sammen som to søsken,» sier han da Kristin tøvet litt før hun svarte.

Så lovet hun å komme, hvis hun kunne slippe hjemmefra.

Neste morgen snedde det, men utpå dagen tok det til å regne, og snart var veier og jorder ett grått søle. Skoddedottene lå og drev mellom åssidene, av og til datt de ned og tvinnet seg i hvite tuller ved fjellfoten, men så tyknet været påny.

Sira Eirik kom over for å hjelpe Lavrans med å sette opp noen brevskaper. De gikk ned i årestuen, for der var hyggeligere i slikt vær enn i storstuen, hvor ovnen røk rommet fullt. Moren var på Laugarbru hvor Ramborg nu var i bedring etter hun hadde hatt en febersykdom før på høsten.

Det var da ikke vanskelig for Kristin å slippe usett ut av gården, men hun torde ikke ta hest, så hun gikk. Veien var et elte av snesludd og vissent løv; det åndet sørgelig rått og dødt og muldent, og av og til kom et vindstøt og drev væten like imot hennes åsyn. Hun trakk hetten godt nedover sitt hode og holdt kåpen om seg med begge hender, gikk raskt fremover. Litt redd var hun – elvegnyet hørtes så dumpt i den tunge luft, og skyene drev svarte og forrevne over fjellkammene. Av og til stanset hun og lydde tilbake, om hun skulle høre Arne.

Om en stund ble hun var hovslag på den oppbløtte vei, og hun stanset da, ti hun var på et noe øde sted, så hun tenkte her kunne de passelig si hinannen farvel uforstyrret. Straks etter så hun rytteren bak seg, og Arne sprang av hesten og leide den, mens han gikk frem imot henne.

«Det var vakkert gjort at du kom,» sier han, «i dette stygge været.»

«Det er verre for deg som skal ri så lang vei – og så sent på kvelden som du drar avgårde?» spør hun.

«Jon har bedt meg ligge på Loptsgård ikveld,» svarer Arne. «Jeg tenkte det var lettere for deg å komme hit på denne tid av dagen.»

De stod tause en stund. Kristin syntes aldri før hun hadde sett hvor vakker Arne var. Han hadde en glatt stållue på, og under den en brun kveif, en ullhette som satt tett om ansiktet og lå utover skuldrene, under den så hans smale ansikt så lyst og fagert ut. Lærpanseret hans var gammelt, rustflekket og skrammet etter brynjen som hadde vært båret over – Arne hadde fått det etter far sin – men det føyde seg etter hans smekre, myke og sterke legeme, og så bar han sverd ved siden og spyd i hånden – de andre våpnene hans hang på sadelen. Han var fullvoksen mann og så drengelig ut.

Hun la hånden på hans skulder og mælte:

«Minnes du, Arne, at du spurte meg engang om jeg syntes du var like gjev kar som Simon Andressøn. Nu vil jeg si deg ett, før vi skilles, og det er at du tykkes meg være like meget hans overmann i fagerhet og miner som han blir regnet fremfor deg i byrd og rikdom av de folk som mest ser på slike ting.»

«Hvorfor sier du meg dette?» spurte Arne åndeløst.

«Fordi broder Edvin la meg på hjertet, vi skal takke Gud for hans gode gaver og ikke være som den konen som gråt, da Sankt Olav øket sulet for henne, over at hun hadde ikke kopper

– så du ikke gremmer deg over at han ikke har gitt deg like meget av rikdom som av legemsgaver —»

«Var det det du mente,» sa Arne. Og da hun taug, sa han:

«Jeg undres på om du mente du ville heller vært gift med meg enn med den annen —»

«Det ville jeg vel nok,» sier hun sakte. «– Med deg er jeg bedre kjent —»

Arne slo armene om henne så han løftet hennes føtter fra marken. Han kysset hennes ansikt mange ganger, men så satte han henne ned igjen:

«Gud hjelpe oss, Kristin, for et barn du er!»

Hun stod og hengte med hodet, men holdt hendene sine på hans skuldrer. Han grep opp om hennes håndledd og klemte dem:

«Jeg ser at det er sånn, søte min, du skjønner ikke hvor sår jeg er i hjertet mitt for jeg skal miste deg, Kristin, vi er da vokst opp sammen som to epler på en gren, jeg holdt av deg før jeg tok til å skjønne en dag skulle en annen komme og bryte deg fra meg. Så sant Gud tålte døden for oss alle – jeg skjønner ikke at jeg kan bli glad mere i verden etter denne dagen —»

Kristin gråt bitterlig og løftet sitt ansikt, så han kunne kysse henne.

«Ikke tal slik, Arne min,» bad hun og klappet ham.

«Kristin,» sa Arne lavmælt og tok henne i armene sine igjen.

«Kan du ikke tenke det at du bad din far – Lavrans er så god en mann, han ville ikke tvinge deg mot din vilje – at du bad om å få bie noen år – ingen vet hvordan lykken kan vendes for meg – vi er så unge begge to —»

«Jeg får nok gjøre som de vil hjemme,» gråt hun.

Nu tok gråten Arne med.

«Du skjønner nok ikke du, Kristin, hvor kjær jeg har deg.» Han gjemte ansiktet ved hennes skulder. «Gjorde du det og holdt du av meg, så gikk du nok til Lavrans og bad vakkert – »

«Jeg kan ikke det,» hulket møen, «jeg kunne nok aldri få noen mann så kjær at jeg skulle ville gjøre mine foreldre imot for hans skyld.» Hun lette med hendene etter hans ansikt under kveifen og den tunge stållue. «Gråt ikke slik, Arne, min kjæreste venn —»

«Denne får du nu ha,» sier han om en stund og gav henne en liten sølje, «og tenk på meg stundom, for jeg glemmer aldri deg og sorgen min —»

Det var nesten helt mørkt da Kristin og Arne hadde sagt hinannen det siste farvel. Hun stod og så etter ham, da han tilslutt red bort. Det lyste gult av en flenge mellom skyene, og det lyset speilte seg i fotefarene deres, hvor de hadde gått og stått i sluddet på veien – det så så kaldt og sørgelig ut, syntes hun. Hun grov brystlinet frem og tørket sitt forgråtte ansikt, vendte seg og gikk hjemover.

Hun var våt og kald og gikk fort. Om en stund hørte hun det kom et menneske i veien bak henne. Hun ble litt redd; det kunne dog tenkes at det for fremmedfolk her på tjodveien selv en kveld som denne, og hun hadde et øde stykke for seg; det var svart ur rett opp på den ene siden, men på den annen side gikk det steilt ned, og det var furuskog helt ned til den blybleke elv i dalbunnen. Hun ble derfor glad da den som kom etter, ropte hennes navn; hun stanset og ventet.

Den kommende var en lang tynn mann i mørk hekle med lysere ermer – da han kom nær, så hun han var prestekledd og bar en tom skreppe på ryggen. Hun kjente nu Bentein prestesønn, de kalte ham – Sira Eiriks dattersønn. Hun merket straks at han var meget drukken.

«Ja, den ene farer og den annen kommer,» sa han og lo, da de hadde hilst på hinannen. «Jeg møtte Arne av Brekken rett nu – jeg ser du går og gråter. Nu kunne du vel smile litt for jeg er hjemkommen – vi har da også vært venner fra barnsben av, vi vel?»

«Det er dårlig bytte å få deg til bygden istedet,» sa Kristin tvert. Hun hadde aldri likt Bentein. «Det vil flere synes, er jeg redd. Morfar din gikk og var så glad for at du var kommet så vel ivei nede i Oslo.»

«Åja,» sa Bentein og knegget og kniste. «Ja, var jeg kommet vel ivei, mener du? Som et svin i en hveteaker hadde jeg det, Kristin – og enden ble den samme, jeg ble jaget med hut og hei og påken. Jaja. Jaja. Det er ikke stor glede han har av avkommet sitt, min morfar. Det er svært så fort du går?»

«Jeg fryser,» sa Kristin kort.

«Enn jeg da,» sier presten. «Jeg har ikke mere klær på meg enn du ser her – kappen min måtte jeg selge for øl og mat på Hamar litle. Du skulle nu vel ennu ha varme i kroppen etter du bød levvel med Arne, du – jeg mener du får la meg gå innunder skinnet ditt med deg —» og han tok i kåpen hennes, slo den om sin aksel og klemte sin våte arm rundt hennes liv.

Kristin ble så overveldet over hans dristighet at det varte et øyeblikk før hun riktig sanset – så ville hun slite seg løs, men han hadde tak i kåpen hennes, og den var spent sammen med en sterk sølvhekte. Bentein fikk armene om henne igjen, ville kysse henne og kom nær hennes hake med munnen sin.

Hun forsøkte å slå, men han holdt om hennes overarmer.

«Jeg tror du har mistet vettet,» hveste hun, mens hun stred imot, «tør du håndfare meg som jeg var en – du skal få angre dette bitterlig imorgen, usling du er —»

«Å, imorgen er du ikke så dum,» sier Bentein, spenner ben for henne så hun velter halvt ned i veisølen, og klemmer med en hånd over hennes munn.

Enda hun tenkte ikke på å skrike. Først nu skjønte hun hva han våget å ville med henne, men raseriet tok henne så vilt og voldsomt at hun sanset neppe være redd; hun knurret som et dyr i slagsmål og kjempet mot mannen som holdt henne nede så det iskalde snevann trengte gjennom klærne inn på hennes brennhete hud.

«Imorgen har du nok vett på å tie,» sier Bentein, «– og kan det ikke dølges, så kan du skylde på Arne, det vil før bli trodd —»

Han hadde fått en finger inn i hennes munn, da bet hun til av all makt, så Bentein skrek og løsnet taket. Rapt som lynet fikk Kristin en hånd fri og tok over hans ansikt, klemte så hardt hun orket tommelfingeren mot hans ene øyesten; han brølte og reiste seg opp på kne. Hun smatt frem som en katt, støtte til presten så han falt på ryggen, og hun løp innetter veien mens sølen stod i sprut om henne for hvert sprang.

Hun løp og løp uten å se seg bakover. Hun hørte Bentein kom etter, og hun sprang så hjertet dunket i hennes hals, mens hun ynket seg sakte og speidet ut for seg – skulle hun aldri nå frem til Laugarbru. Endelig var hun ute på veien der den går over jordene, hun så husklyngene nede i bakken og sanset i det samme at hun torde ikke springe ditinn hvor moren var – slik som hun så ut, tilsølt av lere og vissent løv fra hode til fot, med sundrevne klær.

Hun merket Bentein drog inn på henne; da bøyde hun seg ned og tok opp to store stener. Hun kastet da han kom nær nok; den ene traff ham så det bar overende med ham. Da løp hun igjen og stanset ikke før hun stod på broen.

Skjelvende stod hun og holdt i brogjerdet; det sortnet for øynene hennes, og hun trodde hun skulle falle ned i uvit – men så tenkte hun på Bentein, om han skulle komme og finne henne. Rystende av skam og forbitrelse gikk hun videre, men hennes ben kunne neppe bære henne, og nu kjente hun det sved i ansiktet av negleklor, og hun hadde slått seg både på rygg og armer. Gråten kom, het som ild.

Hun ønsket Bentein måtte være død av den stenen hun hadde kastet – hun ønsket hun hadde gått tilbake og gjort ende på ham, tok etter kniven sin, merket at hun måtte ha mistet den.

Så kom igjen tanken på at hun torde ikke bli sett hjemme; da falt det henne i sinne å gå til Romundgård. Hun ville klage til Sira Eirik.

Men presten var ikke kommet fra Jørundgård ennu. I ildhuset traff hun Gunhild, Benteins mor; konen var alene, og da fortalte Kristin henne hvordan sønnen hadde fart frem mot henne. Dog nevnte hun ikke at hun var gått ut for å møte Arne. Da hun skjønte at Gunhild trodde hun hadde vært på Laugarbru, lot hun det bli derved.

Gunhild sa ikke stort, men gråt en hel del, mens hun vasket av Kristins klær og bøtet de verste flengene så lenge. Og den unge var så opprørt at hun la ikke merke til de øynene Gunhild gav henne i smug.

Men da Kristin gikk, tok Gunhild sin kåpe, fulgte henne ut, men gikk over mot stallen. Kristin spurte hvor hun skulle hen.

«Jeg får vel ha lov til å ri nedover og se etter sønnen min,» svarte konen. «Om du har slått ham ihjel med stenen din, eller hvordan han mår.»

Kristin syntes ikke hun kunne svare noe til det, så hun sa bare at Gunhild fikk se til at Bentein kom ut av bygden så fort råd var, og at han ikke kom henne for øye «– ellers taler jeg om dette for Lavrans, og da kan du vel tenke deg hvordan det går.»

Bentein drog da også sørover en knapp uke senere; han hadde brev med til Hamarbispen fra Sira Eirik om bispen ville skaffe ham sysselsettelse eller stå ham bi.

En dag ut i julen kom Simon Andressøn helt uventet ridende til Jørundgård. Han unnskyldte seg for han kom slik, ubuden og alene uten frender, men herr Andres var i Sverige i kongens ærend. Selv hadde han vært hjemme på Dyfrin en tid, men der var bare hans unge søstre, og hans mor som lå tilsengs, så det var blitt langsomt for ham, og han hadde fått slik hug til å se hitopp.

Ragnfrid og Lavrans takket ham meget for han hadde gjort denne lange reisen på hardeste vinteren. Jo mere de så til Simon, desto bedre likte de ham. Han var vel inne i alt som var ordet mellom Andres og Lavrans, og det ble nu avtalt at hans og Kristins festensøl skulle drikkes før fasten gikk inn, hvis herr Andres kunne komme hjem til den tid, men ellers like over påske.

Kristin var stille og forsagt, når hun var sammen med festemannen sin; hun fant lite å tale om med ham. En kveld da alle hadde sittet og drukket, bad Simon henne gå ut med seg og kjøle seg litt. Da, mens de stod oppe på svalen foran øverstestuen, tok han henne om livet og kysset henne. Siden gjorde han det ofte, når de to var alene. Hun var ikke glad for det, men hun lot det skje, siden hun visste festemålet ikke var til å unngå. Nu tenkte hun på sitt giftermål bare som på noe hun måtte, men ikke som noe hun gjerne ville. Enda hun likte nok Simon, især når han snakket med andre og ikke rørte henne eller talte til henne.

Hun hadde vært så ulykkelig hele høsten utover. Det nyttet ikke alt hun sa til seg selv at Bentein hadde jo ikke fått gjort henne noe; hun følte seg som utskjemt allikevel.

Ingenting kunne bli som det hadde vært før, siden en mann hadde våget å ville henne noe slikt. Hun lå våken om nettene og brente av skam og kunne ikke la være å tenke på det. Hun husket Benteins legeme mot sitt, da hun sloss med ham, hans hete ølpust – hun måtte tenke på det som kunne ha skjedd, og hun mintes med et gys gjennom alt sitt kjød det han hadde sagt, om det nu ikke kunne dølges og at Arne ville få skylden. Det jog forbi hennes syn billedene av alt som ville ha fulgt hvis hun var kommet i en slik ulykke, og så folk hadde fått nyss om hennes møte med Arne – hvis hennes far og mor skulle trodd noe slikt om Arne, og Arne selv. – Hun så ham som hun hadde sett ham den siste kvelden, og hun følte det som hun knekket ned for ham bare fordi hun kunne ha kommet til å dra ham med seg i sorg og skjensel. Og så drømte hun så stygt. Hun hadde hørt ord som kjødets lyst og kjødets fristelse i kirken og i hellig historie, men de hadde ikke sagt henne noe. Nu var det blitt virkelig for henne at både hun selv og alle mennesker hadde et syndig, kjødelig legeme som snæret om sjelen og skar i den med harde bånd.

Så tenkte hun seg ut hvordan hun skulle drept Bentein eller blindet ham. Det var den eneste lise hun kunne finne, å fråtse i hevndrømmer mot den heslige, mørke mann som stod i veien for hennes tanker alltid. Men det hjalp aldri lenge; hun lå og strigråt ved Ulvhilds side om nettene for alt dette som var ført over henne med vold. Bentein hadde allikevel nådd å bryte mødommen i hennes sinn.

Første virkedag etter julehelgen hadde alle kvinnene på Jørundgård travelt i ildhuset; Ragnfrid og Kristin hadde også vært der det meste av dagen. Sent på kvelden, mens noen av kvinnene ryddet etter bakingen, mens andre stelte med kveldsmaten, kom fjøsdeien farende inn, skrikende, mens hun slo sine hender:

«Jesus, Jesus – har noen hørt større nød – nu kjører de Arne Gyrdssøn hjem død på en slede – Gud hjelpe Gyrd og Inga i den elendighet —»

Inn kom en mann som bodde i en stue litt nede i veien, og Halvdan. Det var disse som hadde møtt likferden.

Kvinnene stimlet sammen om dem. Ytterst i ringen stod Kristin, hvit og bevende. Halvdan, Lavrans’ egen svenn, som hadde kjent Arne fra han var gutt, gråt sterkt mens han fortalte:

Det var Bentein prestesønn som hadde drept Arne. Nyttårskvelden hadde bispens svenner sittet og drukket i mannsstuen, og da var Bentein kommet; han var nu blitt skriver hos presten ved Hellig Legems prebende. Svennene ville først ikke ha ham inn, men han hadde minnet Arne om at de var sambygdinger; Arne lot ham da få sitte hos seg, og de hadde drukket. Men så var de kommet i slagsmål, Arne hadde fart så voldsomt frem at Bentein hadde tatt en kniv fra bordet og stukket Arne i strupen og flere ganger i brystet. Arne var død nesten straks.

Bispen hadde tatt seg denne ulykken meget nær til hjertet; han hadde selv sørget for at det ble stelt om liket og latt det kjøre den lange veien hjem av sine egne folk. Bentein lot han sette i jern, støtte ham ut av kirken, og var han ikke allerede hengt, så skulle han bli det.

Halvdan måtte fortelle dette flere ganger ettersom nye folk strømmet inn. Lavrans og Simon kom også over i ildhuset da de ble var uroen og oppstyret i gården. Lavrans var meget beveget; han bød de skulle sadle hans hest, for han ville ri over i Brekken med det samme. Da han skulle gå, falt hans øyne på Kristins hvite ansikt.

«Kanskje du vil være med meg?» spurte han. Kristin nølte litt; hun gyste, men så nikket hun, for hun orket ikke mæle et ord.

«Er det ikke for kaldt for henne?» mente Ragnfrid.

«Imorgen blir det jo våkenatt, og da går vi vel dit alle —»

Lavrans så på sin hustru; han ble også var Simons ansikt, og så gikk han bort og tok om Kristins skulder.

«Hun er hans fostersøster, får du minnes,» sa han. «Kanskje hun gjerne vil hjelpe Inga med å stelle om liket.»

Og enda Kristins hjerte var som sammensnørt av fortvilelse og angst, så ble hun varm av takknemlighet mot sin far for hans ord.

Ragnfrid ville nu de skulle spise kveldsgrøten før de for, hvis Kristin skulle med. Hun ville også sende med gaver til Inga – et nytt linlaken, vokslys og friskbakt brød; hun bad dem si at hun ville komme opp selv og hjelpe med å stelle til jordeferden.

Det ble spist lite, men snakket meget i stuen, mens maten stod på bordet. Den ene minte den annen om de prøvelser Gud hadde lagt på Gyrd og Inga. Gården deres hadde stenskred og flom lagt øde, flere av de eldste barna deres var døde, så alle Arnes søsken var barn ennu. Nu hadde de hatt lykken med seg i noen år, siden bispen satte Gyrd på Finsbrekken som sin ombudsmann, og de barna som de hadde fått beholde, var vakre og lovende. Men moren elsket Arne meget høyere enn alle de andre —.

Men folk ynket også Sira Eirik. Presten var aktet og avholdt, og folk i bygden var stolte av ham, han var vellært og dugelig og hadde i alle de årene han hadde vært ved kirken, ikke misholdt en helligdag eller messe eller tjeneste som han var pliktig til å lese. I sin ungdom hadde han vært krigsmann under grev Alv av Tornberg, men han var kommet i skade for å drepe en meget høybyrdig mann, og så var han tydd til Oslobispen; da denne merket for et nemme han hadde for boklærdom, hadde han tatt ham i prestelære. Og hadde det ikke vært fordi han ennu hadde uvenner for dette gamle drapets skyld, så skulle Sira Eirik nok aldri blitt sittende her ved denne lille kirken. Vel var han meget grisk etter penger, både for sin egen pung og for kirken, men den var nu også så vakkert utstyrt med kar og klær og bøker, og han selv hadde disse barna – og han hadde aldri hatt annet enn sorg og møye av slekten sin. Utover landsbygdene syntes folk at det var urimelig at prestene skulle leve som munker, siden de dog måtte ha kvinnfolkhjelp på gårdene og de vel kunne trenge en kone til å stelle for seg, så lange og tunge reiser de måtte gjøre rundt i sognet, og det i allslags vær; folk husket også at det ikke var så lange tider siden prestene i Norge hadde vært gifte menn. Derfor hadde ingen regnet Sira Eirik større til last at han hadde hatt tre barn med den rådskonen som hadde vært hos ham da han var ung. Men denne kvelden sa de dog at det så ut som Gud ville straffe Eirik for frillelivet hans, så meget ondt som hans barn og barnebarn hadde voldt ham. Og noen mente det var vel god mening i det også, at en prest skulle ikke ha hustru og barn – for det måtte vel komme uvennskap og forargelse mellom presten og folket på Finsbrekken; de hadde før vært de beste venner.

Simon Andressøn kjente godt til Benteins ferd i Oslo og fortalte om det. Han var blitt skriver hos prosten ved Mariakirken, og han skulle være en flink kar. Det var også mange kvinner som likte ham vel – han hadde disse øynene, og så rant kjeften på ham støtt. Noen syntes han var en vakker mann – det var helst slike fruer som syntes de var blitt snytt på mennene sine, og så unge møer, sånne som godt likte at mennene er frie mot dem. Simon lo – ja, de skjønte? Nå, Bentein var da så lur, han trådte ikke denslags kvinner for nær; med dem hadde han det i munnen; han fikk ry for renlevnet. Men så var det det at kong Håkon, han var jo en from og sedelig herre selv, og han ville gjerne holde sine menn til tukt og sømmelig vandel – de unge da; andre kunne han nok ikke rå med. Og nu ble det slik at hvafor streker de unge svennene kunne liste seg ut og være med på – sviregilder, dobbel og øldrikk og slikt mere, det fikk alltid hirdpresten vite om, og de gale halsene måtte stå til skrifte og bøte og fikk harde irettesettelser, ja, to-tre av de villeste drengene ble jaget bort. Men så kom det opp til slutt at det var denne reven, Bentein secretarius – lønnlig hadde han hatt sin gang i alle ølhusene og verre hus med; han hørte ternenes skriftemål, han, og gav dem avløsning —

Kristin satt ved morens side; hun prøvde å spise så ingen skulle merke hvordan det var med henne, men hun skalv på hånden så hun spilte av vellingen for hver skjefull, og tungen kjentes så tykk og tørr i munnen at hun kunne ikke svelge brødbitene. Men da Simon begynte å tale om Bentein, måtte hun slutte å late som hun åt; hun tok med hendene i benken under seg – skrekk og vemmelse grep henne slik at hun kjente seg svimmel og kvalm. Han var det som hadde villet —. Bentein og Arne, Bentein og Arne —. Syk av utålmodighet ventet hun på at de skulle bli ferdige. Hun lengtet etter å se Arne, Arnes vakre åsyn, falle ned og få sørge og glemme alt annet.

Da moren hjalp henne med yttertøyet, kysset hun datteren på kinnet. Kristin var så uvant med å få kjærtegn av sin mor nu, det gjorde så godt – hun la hodet ned på Ragnfrids skulder et øyeblikk, men hun kunne ikke gråte.

Da hun kom ut på tunet, så hun at det var flere som ville bli med – Halvdan, Jon fra Laugarbru og Simon og hans svenn. Det voldte henne en urimelig pine at de to fremmede skulle være med.

Det var en bitende kald kveld, så sneen skrek under føttene; stjernene gnistret tett som rim på den svarte himmel. Da de hadde ridd et stykke, hørte de vræl og hyl og rasende hovtramp sør fra vollene – litt lenger oppe i veien kom hele reien rasende bak dem og sprengte forbi så det ringlet i metall, og eimen fra de rykende, rimete hestekropper slo mot dem, der de selv måtte ri ut i sneen. Halvdan ropte imot den ville stim – det var ungdom fra gårdene sør i bygden; de turet jul ennu og var ute og prøvde hestene sine. Noen, som var for drukne til å sanse, sprengte dundrende og brølende videre mens de hamret på skjoldene sine. Men etpar stykker skjønte de tidender Halvdan ropte imot dem; de falt ut av flokken, ble stille og sluttet seg til Lavrans’ følge, mens de hvisket med mennene bakerst i rekken.

De kom frem så de så Finsbrekken på bakken hinsides Silså. Det lyste mellom husene – midt på tunet hadde folket satt tyrifakler ned i en snehaug, og ildskinnet lå rødt utover den hvite bakke, men de mørke husene så ut som de var overstrøket med levret blod. En liten søster av Arne stod ute og tråkket i føttene, hendene hadde hun krysset oppunder kåpen. Kristin kysset det forgråtte, forfrosne barn. Hennes hjerte var tungt som sten, og det var som hun hadde bly i lemmene da hun steg oppfor trappen til loftet der de hadde lagt ham.

Lyden av sang og glansen av de mange tente lys møtte i døren. Midt i loftet stod kisten han var bragt hjem i, dekket av et laken; det var lagt fjeler over bukker, og kisten var stilt derpå. Ved hodegjerdet stod en ung prest med bok i hendene og sang, rundt om knelte folk med ansiktene gjemt i de tykke kappene sine.

Lavrans tente sitt lys ved et av de som stod og brente, satte det fast på bårefjelen og knelte ned. Kristin ville gjøre det samme, men kunne ikke få sitt lys til å stå; da tok Simon det og hjalp henne. Så lenge presten leste, lå alle på kne og hvisket hans ord etter, så røken stod om deres munner – det var isende kaldt i loftet.

Da presten lukket boken og folk reiste seg opp – det var allerede mange samlet i likstuen – gikk Lavrans frem til Inga. Hun stirret på Kristin og syntes neppe å høre mannens ord; gavene han hadde rakt henne, stod hun og holdt i som hun ikke sanset hun hadde noe i hånden.

«Er du kommet, du og, Kristin,» sier hun med en rar, tvungen røst. «Kan hende du gjerne vil se sønnen min, slik han er kommet tilbake til meg?»

Hun flyttet etpar lys tilside, grep Kristin om armen med en dirrende hånd og rykket med den annen svetteduken fra den dødes åsyn.

Det var grågult som lere og leppene blyfarvede, de var glidd fra hinannen litt så de jevne og smale, benhvite tenner syntes som et spotsk smil. Under de lange øyenvipper glimtet litt av de brustne øyne, og det var noen blåsvarte flekker øverst oppe på kinnene, enten det nu var merker etter slag eller likpletter.

«Kanhende du vil kysse ham?» spurte Inga som før, og Kristin lutet seg lydig frem og trykket sin munn mot den dødes kinn. Den var klam som av dugg, og hun syntes hun kjente såvidt likteven; han var saktens begynt å tine i heten fra alle kjertene.

Kristin ble liggende med hendene på kistefjelen, for hun orket ikke reise seg. Inga drog likklærne mere tilside, så det store knivstikket over nøklebenet ble synlig. Da vendte hun seg utover mot folket og sa med rystende stemme:

«Det er nok løgn, ser jeg, det som folk sier, at død manns sår blør når den rører ham som har voldt hans bane. Han er kaldere nu, gutten min, og mindre vakker enn da du møtte ham sist her nede i veien. Du liker ikke å kysse ham nu, ser jeg – men jeg har hørt at du forsmådde ikke munnen hans da.»

«Inga,» sier Lavrans og går frem, «har du mistet vettet – snakker du over deg —»

«Ja dere er så gjeve dere borte på Jørundgård – du var altfor rik en mann, du Lavrans Bjørgulfssøn, til at sønnen min torde tenke på å beile til datter din med æren – hun syntes nok selv hun var for god til det, Kristin og. Men hun var ikke for god til å renne etter ham på landeveien om natt og leke med ham i riskjerrene den kvelden han for – spør henne selv, så får vi se om hun tør nekte det her Arne ligger død – og hun har voldt det med løsaktigheten sin —»

Lavrans spurte ikke; han vendte seg til Gyrd:

«Du må styre konen din – hun er jo fra sans og samling —»

Men Kristin løftet sitt hvite ansikt og så fortvilet om seg.

«Jeg gikk og møtte Arne den siste kvelden, for han hadde bedt meg. Men ikke skjedde der noe mellom oss som var urett.» Og som hun syntes å samle seg og helt skjønne, ropte hun høyt: «Jeg vet ikke hva du mener, Inga – lyver du på Arne her han ligger – aldri har han fristet eller lokket meg —»

Men Inga lo høyt:

«Nei Arne nei? Men Bentein prest – han lot deg ikke leke med seg slik. – Spør du Gunhild, Lavrans, som vasket skitten av datter dins rygg, og spør hver mann som var i bispens mannsstue nyttårskvelden, da Bentein spottet Arne for han hadde latt henne gå og stod etter som hennes narr. Så lot hun Bentein gå med seg under skinnet sitt hjemover og ville leke den samme leken med ham —»

Lavrans grep henne i skulderen og la sin hånd over hennes munn:

«Få henne ut, Gyrd. Skammelig er det at du snakker slik ved denne gode drengens lik – men om så alle barna dine lå døde her, så vil jeg ikke stå og høre deg lyve om mitt – du Gyrd får svare for det som denne vanvittige kvinne sier —»

Gyrd tok i konen sin og ville leie henne vekk, men han sa til Lavrans:

«Det er nu så, det var om Kristin de snakket, Arne og Bentein, da sønnen min mistet livet. Ventelig har ikke du hørt det, men det har gått snakk her i bygden i høst —»

Simon slo sitt sverd i den nærmeste kleskisten.

«Nei, gode folk, nu får dere finne annet å snakke om i denne likstuen enn om festekonen min —. Prest, kan I ikke styre disse folkene så her blir en sømmelig skikk —»

Presten – Kristin så nu det var den yngste sønnen på Ulvsvollen, som hadde vært hjemme i julen – han åpnet boken og stilte seg opp ved båren. Men Lavrans ropte at de som hadde talt om hans datter, hvem det nu monne være, skulle få svelge ordene sine, og Inga skrek:

«Ja, ta livet mitt, du Lavrans, som hun har tatt all min trøst og glede – og gjør hennes bryllup med denne riddersønnen, men enda så vet folk at hun ble gift med Bentein på landeveien – her —» hun kastet lakenet Lavrans hadde gitt henne, tvers over båren til Kristin, «jeg trenger ikke Ragnfrids lin til å stede Arne til jorden i – gjør deg skaut av det du, eller gjem det til å svøpe risungen din – og gå ned og hjelp Gunhild å sørge over den hengte mannen —»

Lavrans, Gyrd og presten tok fatt i Inga. Simon prøvde å løfte opp Kristin som lå over båren. Da skjøv hun heftig hans arm tilbake, rettet seg opp så hun stod på knærne, og ropte høyt:

«Gud min frelser, hjelp meg, dette er usant!»

Hun rettet ut sin ene hånd og holdt den over det nærmeste lys på likbåren.

Det så ut som om flammen neide seg og vek tilside – Kristin kjente alles øyne rettet mot seg – det tyktes henne at dette varte en lang stund. Da merket hun med ett en sviende smerte i håndflaten, og med et skingrende skrik falt hun bakover på gulvet.

Hun trodde selv hun var dånet – men hun merket at Simon og presten løftet henne opp. Inga skrek noe, hun så sin fars forferdede åsyn og hørte presten rope at ingen måtte regne denne prøven, slik kan en ikke eske Guds vitnesbyrd – da bar Simon henne ut av loftet, ned trappen. Simons svenn løp til stallen, og straks etter satt Kristin, halvt sanseløs ennu, foran på Simons sadel, svøpt i hans kappe, mens han red nedover mot bygden så fort hesten kunne renne.

De var nesten ved Jørundgård da Lavrans tok dem igjen. Resten av følget deres kom dundrende langt bak i veien etter dem.

«Si ingenting til din mor,» sa Simon, da han satte henne ned ved stuedøren. «Vi har hørt altfor meget gal snakk ikveld; det er ikke til å undres på at du tapte sansen selv tilslutt.»