Текст книги "Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке"

Ragnfrid lå våken da de kom inn, og spurte hvordan der hadde vært i våkestuen. Simon tok ordet og svarte for dem alle. Jo, der hadde vært mange lys og meget folk. – Jo, der hadde vært en prest – Tormod fra Ulvsvollen – om Sira Eirik hadde han hørt han skulle være ridd nedover til Hamar alt i kveld, slik kom de over den vanskeligheten med jordeferden.

«Vi får da lese en messe for gutten,» sier Ragnfrid. «Gud styrke Inga, hun prøves hardt den gode, dugelige konen.»

Lavrans tok etter den tonen Simon sang fore, og om litt sa Simon at nu fikk de gå til ro alle: «for Kristin er både mødig og sorgfull.»

Om en stund, da Ragnfrid var sovnet, kastet Lavrans noe tøy på seg, gikk bort og satte seg på kanten av døtrenes seng. Han fant i mørket Kristins hånd og sa meget mildt:

«Nu får du si meg, barn, hva som er sant og hva som er løgn i den snakken Inga farer med?»

Hulkende berettet Kristin alt som var hendt den kvelden Arne red til Hamar. Lavrans sa ikke stort. Da krøp Kristin frem i sengen, slo sine armer om hans hals og ynket seg sakte:

«Jeg har jo voldt Arnes død – det er jo sant som Inga sa —»

«Arne bad deg selv om å gå og møte ham,» sa Lavrans og trakk åkleet opp om datterens nøkne skuldrer. «Ubetenksomt var det vel av meg at jeg lot dere ferdes sammen slik, men jeg trodde gutten hadde vært forstandigere —. Jeg skal ikke laste dere – jeg skjønner disse tingene er tunge for deg å bære. Enda jeg hadde aldri tenkt meg at noen av døtrene mine skulle komme i vanry her i bygden vår – og ille blir det med mor din når hun spør disse tidender —. Men at du gikk til Gunhild med dette og ikke til meg, det var så uvettig at jeg kan ikke skjønne du kunne stelle deg så dumt —»

«Jeg orker ikke være her i bygden lenger,» gråt Kristin, «– ikke et menneske tør jeg se i øynene – og alt det jeg har voldt dem i Romundgården og på Finsbrekken —»

«Ja de får nu sørge for det, både Gyrd og Sira Eirik,» sa Lavrans, «at disse løgnene om deg kommer i jorden med Arne. Ellers blir det Simon Andressøn som best kan verge deg i denne sak,» sa han og klappet henne i mørket. «Tykkes deg ikke han tok denne saken vakkert og forstandig —»

«Far» – Kristin klynget seg inn til ham og bad angstfullt og inderlig, «send meg i kloster, far. Jo, hør på meg – jeg har tenkt på det lenge, kanhende Ulvhild blir frisk hvis jeg går i hennes sted. Minnes du de skoene jeg sydde til henne med perler på nu i høst; jeg stakk fingrene mine så vondt, jeg blødde etter den kvasse gulltråden – jeg satt og sydde dem for jeg syntes det var så ille jeg var ikke så glad i søsteren min at jeg ville bli nonne for å hjelpe henne – Arne spurte meg om det engang. Hadde jeg sagt ja da, så var ikke dette hendt —.»

Lavrans rystet på hodet:

«Legg deg ned nu,» bød han. «Du vet ikke selv hva du sier, arme barnet mitt. Nu får du friste om du kan sove —»

Men Kristin lå og følte smerten i sin brente hånd, og fortvilelse og forbitrelse over hennes skjebne stormet i hennes hjerte. Det kunne ikke gått henne verre om hun hadde vært den syndefulleste kvinne; alle så ville de vel tro – nei, hun kunne ikke, kunne ikke orke å bli her i bygden. Redsel etter redsel kom for henne – når moren fikk vite dette – og nu var det blod mellom dem og sognepresten deres, fiendskap mellom alle som hadde vært venner omkring henne i hele hennes liv. Men den ytterste, knugende angst falt over henne når hun tenkte på Simon og hvordan han hadde tatt henne og ført henne bort og stått frem for henne hjemme og rådet som hun var hans eiendom – faren og moren hadde falt unna for ham som hørte hun allerede mere til ham enn dem —.

Så mintes hun Arnes åsyn i kirken, kaldt og grumt. Hun husket hun hadde sett en åpen grav som stod og ventet på en død, sist hun gikk fra kirken. De opphakkede jordklumpene lå på sneen, harde og kalde og grå som jern – dit hadde hun bragt Arne —.

Med ett kom hun til å tenke på en sommerkveld for mange år siden. Hun hadde stått i loftssvalen på Finsbrekken, det samme loftet hvor hun var blitt slått ned denne kvelden. Arne hadde lekt ball med noen gutter nede i tunet, og ballen var drevet opp i svalen til henne. Hun hadde holdt den bak ryggen sin og ikke villet gi den fra seg, da Arne kom opp etter den; da ville han ta den fra henne med makt – de hadde slåss om den, i svalen, inn på loftet mellom kistene, skinnsekkene med klær som hang der, dunket dem i hodene når de støtte mot under jakten, de hadde ledd og de hadde tumlet med denne ballen —.

Og det var som det ble virkelig for henne tilsist at han var død og borte og hun skulle ikke se hans vakre, djerve åsyn og kjenne hans varme hender. Og hun hadde vært så barnaktig og hjerteløs at hun hadde aldri tenkt hvordan det skulle bli for ham å miste henne —. Hun gråt fortvilet og syntes hun hadde fortjent sin ulykke. Men så måtte hun tenke igjen på alt som ennu ventet henne, og så gråt hun for hun syntes det var for hard straff som skulle gå over henne allikevel —.

Det ble Simon som fortalte Ragnfrid om hva der var hendt i våkestuen på Brekken kvelden forut. Han gjorde ikke mere ut av saken enn han var nødt til. Men Kristin var så forvirret av sorg og nattevåk at hun følte en rent urimelig forbitrelse mot ham, fordi han kunne tale om det som det ikke var så forferdelig enda. Dessuten voldte det henne heftig uvilje, den måten hvorpå foreldrene lot Simon te seg som han var herren i huset.

«Du tror ingenting av dette, du, Simon?» spurte Ragnfrid engstelig.

«Nei,» svarte Simon. «Og ikke tenker jeg det er noen som tror det heller – de kjenner dere og henne og denne Bentein, men her faller jo ikke stort å snakke om i denne utbygden; det er rimelig nok at folk tar for seg av denne fete biten. Nu får vi jo lære dem at Kristins rykte er for fin kost for bondemugen her. Men ille var det at hun lot seg skremme slik av grovheten hans at hun ikke gikk til dere med det straks eller til Sira Eirik selv – jeg tenker denne porthuspresten skulle da gladelig vitnet han hadde ikke ment verre ting enn uskyldig skjemt, om du, Lavrans, hadde fått ham i tale.»

Begge foreldrene sa dette hadde Simon rett i. Men Kristin skrek opp og trampet i foten:

«Han slo meg jo ned i bakken jo – jeg vet neppe selv hva han gjorde mot meg – jeg var rent fra meg, jeg husker ingenting lenger – for alt jeg vet, så kan det være som Inga sier – jeg har ikke vært frisk eller glad en dag siden —»

Ragnfrid skrek og slo hendene sammen; Lavrans for opp – også Simons ansikt ble annerledes; han så skarpt på henne, gikk bort og tok henne under haken. Så lo han:

«Gud velsigne deg, Kristin – du hadde nok husket det om han hadde gjort deg noe. Det er da ikke underlig hun har vært sorgfull og ufrisk siden den ulykkeskvelden hun ble skremt så stygt – hun som aldri hadde møtt annet enn godhet og godvilje før,» sa han til de andre. «Det kan da hvert menneske se på øynene hennes som ikke er ondsinnet og heller vil tro ondt enn godt, at hun er mø og ikke kvinne.»

Kristin så opp i sin festemanns små, faste øyne. Hun løftet hendene halvt – ville lagt dem om hans hals. Da sa han igjen:

«Du får nu ikke tro, Kristin, at du ikke glemmer dette igjen. Det er nu ikke min akt at vi skal sette oss ned på Formo straks, så du aldri kommer ut av dalen. Ingen har den samme farven hverken på hår eller hug i regn og solskinn, sa gamle kong Sverre når de lastet birkebeinerne hans for de var blitt storaktige i medgangen —»

Lavrans og Ragnfrid smilte – det moret dem å høre den unge mannen gi seg en mine som han skulle vært en vis, gammel biskop. Simon ble ved:

«Det ville lite sømme seg at jeg skulle lære deg som skal være værfaren min, men så meget tør jeg kanskje si, at vi ble holdt strengere, søsknene mine og jeg; vi fikk ikke løpe så fritt om med husfolket som jeg har sett at Kristin er vant til. Min mor hun brukte å si, leker en med kotkarlers unger, så får en gjerne lus i håret tilslutt – og noe er det i det.»

Lavrans og Ragnfrid tidde til dette. Men Kristin vendte seg bort, og den lysten hun hadde kjent et øyeblikk til å ta Simon Darre om halsen, var ganske forgått henne.

Ved middagsleite tok Lavrans og Simon skiene sine og gikk ut for å se til noen snarer oppe i åsen. Ute var det nu vakkert vær, solskinn og ikke så sterk kulde. Begge mennene syntes det var godt å slippe bort fra all sorgen og gråten hjemme, så de gikk langt; helt opp på snaufjellet.

De lå i solen under en berghammer og drakk og spiste; så talte Lavrans litt om Arne – han hadde holdt meget av drengen. Simon stemte i, roste den døde og sa han syntes ikke det var underlig om Kristin sørget over sin fosterbror. Da nevnte Lavrans, de fikk kanskje ikke drive så på henne, men unne henne litt tid til å falle til ro, før de drakk festensølet. Hun hadde snakket om at hun ville gjerne i kloster en tid.

Simon satte seg overende og plystret langt.

«Du liker ikke dette,» spurte Lavrans.

«Jovel, jovel,» svarte den annen rapt. «Dette tykkes meg være det beste råd, kjære værfar. Send henne til søstrene i Oslo ett år – så får hun da lære hvordan folk snakker om hinannen ute i verden. Jeg kjenner litt til noen av de møene som er der,» sa han og lo. «De ville nu ikke legge seg overende og dø av sorg om to galne drenger river hinannen sund for deres skyld. Ikke for jeg ville ha en slik en til kone – men jeg tror ikke Kristin vil ha vondt av å treffe nye folk.»

Lavrans la resten av maten ned i skreppen og sa, uten å se på den unge:

«Du er glad i Kristin, mener jeg —»

Simon lo litt og så ikke på Lavrans:

«Du kan vite jeg skjønner på henne – og på deg og,» sa han fort og brydd, reiste seg og tok skiene sine. «Jeg har ingen truffet jeg heller ville komme i hjonelag med —»

Like før påsken, mens det ennu var sledeføre i dalen og over Mjøs, reiste da Kristin for annen gang sørover. Simon kom opp for å følge henne til klosteret – så nu reiste hun med far og festemann og akte i slede, svøpt i skinn, og etter fulgte svenner og sledelass med hennes kleskiste, og gaver av matvarer og pelsverk til abbedissen og søstrene i Nonnesæter.

II. KRANSEN

Åsmund Bjørgulfssøns kirkebåt stod inn forbi pynten av Hovedøen tidlig en søndag i slutten av april, mens klokkene ringte i klosterkirken og det svarte utover vågen med klokkeklang fra byen, sterkere og svakere ettersom vinden bar tonene.

Himmelen var høy og hvitblå med lyse, riflede småskyer blåst henover, og solen glitret urolig på det kreppede vann. Det var helt vårlig langs strendene, jordene lå nesten snebare, og det var blå skygger og gullig glans over løvkrattene. Men det skimtet sne i granskogen oppover åsene som lå lik en karm omkring Akersbygden, og i de fjerne, blå fjellene vestover hinsides fjorden grinte det ennu mange hvite striper.

Kristin stod foran i båten med faren og Gyrid, Åsmunds kone. Hun så innover mot byen med alle de lyse kirker og stenhus som hevet seg over mylderet av gråbrune tregårder og nøkne løvkroner. Vinden blafret med hennes kåpefliker og flurret hennes hår fremunder hetten.

De hadde løst buskapen på Skog dagen før, og da hadde hun kommet til å lengte slik hjem til Jørundgård. Det var lenge til de kunne slippe ut feet der – hun lengtet ømt og medlidende etter de vintermagre kuer i de mørke fjøs; de måtte bie og tåle lenge ennu, de. Moren, Ulvhild som hadde sovet i armen hennes hver natt i alle disse årene; liten Ramborg – hun lengtet slik etter dem; etter alle folkene hjemme lengtet hun og etter hestene og hundene, Kortelin som Ulvhild skulle ha mens hun var borte, og farens høker som satt på pinnene sine med hette over hodet. Ved siden hang hansker av hestehud til å dra på når en tok dem på hånden, og elfenbensstaver til å klø dem med.

Det var som alt det vonde fra siste vinteren var kommet så langt bort, og hun husket bare hjemmet som det hadde vært før. De hadde også sagt henne at det var ingen som trodde stygt om henne i bygden. – Sira Eirik trodde det ikke; han var harm og sorgfull over det Bentein hadde gjort. Bentein var unnkommet fra Hamar; det het seg at han skulle være rømt til Sverige. Så det var ikke blitt så uhyggelig mellom dem og nabogården som hun hadde vært redd for.

På nedturen hadde de gjestet i Simons hjem, og hun var blitt kjent med hans mor og søsken – ridder Andres var i Sverige ennu. Hun hadde ikke likt seg der, og hennes uvilje mot Dyfrinfolket var desto sterkere fordi hun ikke visste noen rimelig grunn for den. På hele veien dit hadde hun sagt til seg selv de hadde ingen grunn til å være hovmodige og regne seg for bedre enn hennes slekt – ingen visste noe om Reidar Darre, birkebeineren, før kong Sverre skaffet ham lendermannsenken på Dyfrin til ekte. Men de var slett ikke hovmodige, og Simon snakket selv en kveld om sin ættfar: «Jeg har nu spurt det for visst at han skal ha vært kammaker – så det er mest som du skulle komme i kongelig ætt, Kristin,» sa han. «Var dog munnen din, gutt,» sa hans mor, men de lo allesammen. Det gjorde så forunderlig vondt i henne når hun tenkte på sin far, han lo meget såsant Simon gav ham minste årsak til det – det demret en anelse for henne om at faren ville kanskje gjerne hatt lov til å le mere i sitt liv —. Men hun likte ikke at han var så glad i Simon.

Påsken over hadde de alle vært på Skog. Hun hadde skjønt at farbroren var en streng husbond mot bøndene sine og tjenestefolkene – hadde truffet en og annen som spurte etter hennes mor og talte kjærlig om Lavrans; de hadde bedre dager da han bodde her. Åsmunds mor, Lavrans’ stemor, bodde på gården i et hus for seg selv, hun var ikke så gammel, men sykelig og avfeldig. Lavrans hadde sjelden snakket om henne hjemme. Engang da Kristin spurte om han hadde hatt en stri stemor, hadde faren svart, «hun har ikke gjort meg stort hverken av godt eller vondt».

Kristin tok etter farens hånd, og han klemte hennes:

«Du blir nok glad, datter min, hos de verdige søstrene – du får annet å tenke på enn stunde hjem til oss —»

De seilte så nær byen at lukten av tjære og salt fisk bares ut til dem fra bryggene. Gyrid nevnte opp kirker og gårder og almenninger som skar seg oppover fra vannet – Kristin kjente ingenting igjen fra hun var her sist uten Halvardskirkens tunge tårn. De seilte vestenom hele byen og la til ved nonnebryggen.

Kristin gikk mellom sin far og sin farbror gjennom en klynge sjøboder og kom ut på en vei som gikk oppover jordene. Gyrid fulgte etter, ført ved hånden av Simon. Tjenestefolkene ble igjen for å hjelpe noen menn fra klosteret med å lesse reisegodset på en kjerre.

Nonnesæter og hele Leiran lå innenfor byens takmerker, men det var bare noen få husklynger her og der langs veien. Lerkene trillet over deres hoder i den blåbleke luft, og det myldret av små gule lersoler innover de gustne lerbakker, men langs gjerdene var det grønt nedi gressroten.

Da de var kommet gjennom porten og trådte inn i korsgangen, kom alle nonnene togende ned mot dem fra kirken, sang og musikk strømmet ut etter dem fra den åpne dør.

Kristin så helt beklemt etter de mange sortkledde kvinner med hvite linbind om ansiktene. Hun neide dypt, og mennene bukket med hattene klemt opp til brystet. Etter nonnene kom en flokk unge møer – noen var barn – i kjoler av ufarvet vadmel, med sorte og hvite tvunne belter om livet og håret flettet stramt bort fra ansiktene med samme slags sorte og hvite snorer. Kristin satte uvilkårlig et kry ansikt opp mot ungmøene, for hun kjente seg unnselig og var redd for at de skulle synes hun så dølsk og dum ut.

Det var så prektig i klosteret at hun var helt overveldet. Alle bygningene om den indre gård var av grå sten; på nordsiden raget kirkens langvegg høyt opp over de andre husene; den hadde tak i to høyder og tårn på vestenden. Gårdsrommet var lagt med stenheller, og rundt det hele løp en overdekket gang hvis tak var båret av vakre søyler. Inne på plassen stod en stenstøtte av Mater Misericordiæ som bredte sin kåpe over noen knelende mennesker.

En leksøster kom nu og bad dem følge med til abbedissens talestue. Fru Groa Guttormsdatter var en høy og stor gammel kvinne, hun ville ha vært vakker hvis hun ikke hadde hatt så mange skjegghår omkring munnen. Hennes røst var dyp og lignet en mannsstemme. Men hun hadde et vennesælt vesen, minte Lavrans om at hun hadde kjent hans foreldre, og spurte til hans hustru og barn. Tilslutt sa hun vennlig til Kristin:

«Jeg har hørt godt ry om deg, og du ser klok og veloppfostret ut, du vil visst ikke gi oss årsak til misnøye. Jeg har spurt at du er lovet til denne velbyrdige og gode mannen Simon Andressøn som jeg ser her – det tykkes oss et godt råd av din far og din husbond, at de unner deg å bo her i Jomfru Marias hus en tid, så du kan lære deg å lyde og tjene, før du blir satt til å byde og råde. Nu vil jeg legge deg det på sinne at du lærer deg til å finne glede i bønn og gudstjenester, så du kommer i vane med å minnes i all din ferd din skaper, Guds milde mor og alle hellige som har gitt oss det beste foredøme på styrke, rettsindighet, trofasthet og alle dyder som du bør vise, når du skal styre med gods og folk og oppfostre barn. Så vil du også lære her i dette huset at en skal ta tiden vel iakt, for her har hver time sitt bruk og sin sysselsettelse. Mange unge møer og koner liker altfor godt å ligge i sengen sent utpå morgenen, men sitte lenge over bordet om kvelden og føre unyttig snakk – dog, du ser ikke ut som du var slik. Men du kan nu lære meget på dette året som kan gagne ditt velferd både her og i den annen heimen.»

Kristin neide og kysset hennes hånd. Deretter bød fru Groa Kristin å følge med en umåtelig tykk gammel nonne, som hun kalte søster Potentia, over i nonnenes refektorium. Mennene og fru Gyrid innbød hun til å spise med seg i en annen stue.

Refektoriet var et vakkert rom, det hadde stensatt gulv og spissbuede vinduer med glassruter i. Det var en døråpning inn til en annen stue hvor Kristin kunne se at det også måtte være glassvinduer, for solen skinte inn.

Søstrene satt alene tilbords og ventet på maten – de eldre nonner på en hyndelagt stenpall under vindusveggen; de yngre søstrene og de barhodede møene i lyse vadmelskjoler satt på en trebenk utenfor bordet. I siderommet var det også dekket bord, det var for de fornemste av proventsfolkene og lektjenerne; det var noen få gamle menn iblant. Disse mennesker bar ikke klosterkledning, men var dog mørkt og ærbart kledd.

Søster Potentia viste Kristin til sete på ytterbenken, men gikk selv inn og stilte seg nær abbedissens høysete ved bordenden – det stod tomt idag.

Alle reiste seg, i dette rommet og i siderommet, mens søstrene leste bordbønnen. Deretter gikk en ung, vakker nonne frem og stod opp på en lesestol som var stilt i døråpningen mellom de to saler. Og mens leksøstre herinne, men to av de yngste nonner i den annen stue, bar inn mat og drikke, leste nonnen med høyt og vakkert mæle, og uten å stanse eller stamme på ett ord, beretningen om Sankta Theodora og Sankt Didymus.

Fra først av tenkte Kristin mest på å vise vakker bordskikk, for hun så at alle søstrene og ungmøene førte seg så fint og spiste så tekkelig som de skulle vært til det gildeste gjestebud. Det var overflod av den beste mat og drikke, men alle tok for seg med måte og tok bare ned i fatene med de ytterste fingerspisser; ingen spilte av soddet hverken på duker eller sine klær; og alle skar kjøttet opp så smått at de ikke sølte seg om munnen, og så forsiktig at ikke en lyd hørtes.

Kristin svettet av angst for hun ikke skulle greie å te seg like høvisk som de andre; hun følte seg også uvel i sin brogede drakt mellom alle de sorte og hvite kvinner – hun bilte seg inn at alle så på henne. Så da hun skulle spise et stykke fett saubryst og holdt det med to fingrer etter benet, mens hun snittet av det med høyre hånd og aktet på å føre kniven lett og pent, så glapp det for henne; brødleiven og kjøttet spratt inn på duken, men kniven falt klirrende på gulvflisene.

Det hørtes så overlytt i det stille rom. Kristin ble rød som blod og ville bøye seg etter kniven, men en leksøster på sandaler kom lydløst og samlet sammen sakene hennes. Men Kristin orket ikke spise mere. Hun kjente også at hun hadde skåret seg i en finger, og hun var redd for å blø på duken, så satt hun med hånden tullet inn i en flik av kjolen sin og tenkte på at nu flekket hun ut den vakre lyseblå drakten hun hadde fått til Osloferden – og hun torde ikke løfte øynene fra fanget sitt.

Om litt begynte hun dog å høre mere etter det som nonnen leste. Da høvdingen ikke kunne rokke møen Theodoras standhaftighet – hun ville hverken ofre til avgudene eller la seg gifte – bød han at hun skulle føres til et skjøgehus. Enda formante han henne på veien til å minnes sin fribårne slekt og sine hederlige foreldre, dem nu en evindelig skam ville overgå, og han lovte hun skulle få leve i fred og forbli mø, hvis hun ville gå i tjeneste hos en hedensk dis, som de kalte Diana.

Theodora svarte uredd: «Kyskhet er som en lampe, men kjærlighet til Gud er flammen; skulle jeg tjene den djevlekvinnen dere kaller Diana, da var min kyskhet ikke mere verd enn en rusten lampe uten ild eller olje. Du kaller meg fribåren, men vi er alle født treller, siden våre første foreldre solgte seg til djevelen; Kristus har løskjøpt meg og jeg er skyldig å tjene ham, så jeg kan ikke gifte meg med hans uvenner. Han vil verge sin due, men om han vil tilstede at I bryter mitt legeme som er hans hellige ånds tempel, da skal ikke det regnes meg til skam, så lenge jeg ikke samtykker i å forråde hans eiendom i fiendehender.»

Kristin begynte å få hjertebank, fordi dette på noe vis minte om hennes møte med Bentein – det slo henne at kanskje var dette hennes synd – hun hadde ikke et øyeblikk tenkt på Gud eller bedt om hans hjelp. Og nu leste søster Cecilia videre om Sankt Didymus. Han var en kristen ridder, men hittil hadde han holdt sin kristendom hemmelig for alle uten noen få venner. Nu gikk han til det hus hvor møen var inne, han gav penger til den konen som eide huset, og han fikk da først gå inn til Theodora. Hun flydde opp i en krok som en skremt hare, men Didymus hilste henne som sin søster og sin herres brud, og sa han var kommet for å frelse henne. Da talte han med henne en stund, sigende, bør ikke broren våge livet for sin søsters ære? Og tilslutt gjorde hun som han bød henne, byttet klær med ham, lot seg spenne i Didymus’ brynje; han drog hatten ned over hennes øyne og slo kappen opp for hennes hake og bad henne gå ut med åsynet skjult, som en yngling der skammer seg over å ha vært på slikt et sted.

Kristin tenkte på Arne og hadde den største møye med å holde sine tårer tilbake. Hun stirret stivt med våte øyne, mens nonnen leste slutten – hvordan Didymus ble ført til retterstedet og Theodora ilte ned fra bjergene, kastet seg for bøddelens fot og bad om å få dø i hans sted. Nu strides de to fromme om hvem som først skal vinne kronen; da ble de halshugget på en dag. Det var den åtteogtyvende april i året 304 etter Kristi fødsel, i Antiochia, som Sankt Ambrosius har skrevet det ned.

Da de reiste seg fra bordet, kom søster Potentia og klappet vennlig Kristin på kinnet: «Ja du lenges vel etter mor din, kan jeg tenke.» Så begynte Kristins tårer å dryppe. Men nonnen lot som hun ikke så det, og førte Kristin til det herberg hvor hun skulle bo.

Det var et av stenhusene ved korsgangen, en vakker stue med glassvindu og stor skorsten på den bortre kortveggen. Etter den ene langveggen stod seks sengesteder og etter den annen alle møenes kister.

Kristin ønsket hun hadde fått ligge med en av de små pikene, men søster Potentia ropte på en tykk, lys, voksen mø: «Her er Ingebjørg Filippusdatter, som skal være din sengefelle – dere får nu se å bli kjente.» Dermed gikk hun.

Ingebjørg tok straks Kristin i hånden og begynte å snakke. Hun var ikke meget høy og altfor fet, især i ansiktet – hun var helt småøyd, så tykke kinner hadde hun. Men hennes hud var skjær, hvit og rød, og hennes hår var gult som gull og så krøllet at de tykke flettene hennes vred og snodde seg som tau, og små lokker smatt ut under pannebåndet ustanselig.

Hun tok straks til å spørre Kristin om mange ting, men biet aldri på svar; istedet fortalte hun om seg selv og regnet opp sin ætt i alle grener – det var bare gjeve og storrike folk. Hun var også trolovet til en meget rik og mektig mann, Einar Einarssøn på Aganes – men han var altfor gammel og to ganger enkemann; det var hennes største sorg, sa hun. Kristin kunne dog ikke merke at hun tok det tungt. Så snakket hun litt om Simon Darre – det var merkelig hvor nøye hun hadde sett på ham den lille stunden de hadde gått forbi hinannen i korsgangen. Deretter ville hun se i Kristins kiste – men først låste hun opp sin egen og synte frem alle sine klær. Mens de rotet i kistene, kom søster Potentia inn – hun irettesatte dem og sa dette var ingen sømmelig søndagssyssel. Dermed var Kristin ulykkelig igjen – hun var aldri blitt irettesatt av andre enn sin egen mor, og det var annerledes å bli talt til av fremmede.

Ingebjørg var like fornøyd. – Etter de var kommet i seng om kvelden, ble hun liggende og snakke like til Kristin falt i søvn. To eldre leksøstre sov i en krok i stuen; de skulle passe på møene, at de ikke tok av seg serkene om natten, for det var mot reglene at pikene kledde helt av seg, og at de stod opp til ottesangen i kirken. Men ellers bekymret de seg ikke om å holde styr i herberget og lot som de ikke merket det når møene lå og snakket eller spiste godbiter som de hadde gjemt i kistene sine.

Da Kristin ble vekket neste morgen, var Ingebjørg allerede midt i en lang snakk, så den annen undret seg nesten på om hun hadde talt hele natten.