Текст книги "Пер Гюнт. Кукольный дом. Дикая утка / Peer gynt. Et dukkehjem. Vildanden. Книга для чтения на норвежском языке"

HELMER. Hva er det? Vet du hva der står i dette brev?

NORA. Ja, jeg vet det. La meg gå! La meg komme ut!

HELMER (holder henne tilbake). Hvor vil du hen?

NORA (prøver å rive seg løs). Du skal ikke redde meg, Torvald!

HELMER (tumler tilbake). Sant! Er det sant hva han skriver? Forferdelig! Nei, nei; det er jo umulig at dette kan være sant.

NORA. Det er sant. Jeg har elsket deg over alt i verdens rike.

HELMER. Å kom ikke her med tåpelige utflukter.

NORA (et skritt imot ham). Torvald – !

HELMER. Du ulykksalige, – hva er det du har foretatt deg!

NORA. La meg komme bort. Du skal ikke bære det for min skyld. Du skal ikke ta det på deg.

HELMER. Ikke noe komediespill. (Låser forstuedøren av.) Her blir du og står meg til regnskap. Forstår du hva du har gjort? Svar meg! Forstår du det?

NORA (ser ufravendt på ham og sier med et stivnende uttrykk): Ja, nu begynner jeg å forstå det til bunns.

HELMER (går omkring på gulvet). Å hvor forferdelig jeg er våknet opp. I alle disse åtte år, – hun som var min lyst og stolthet, – en hyklerske, en løgnerske, – verre, verre, – en forbryterske! – Å, denne bunnløse heslighet, som ligger i alt dette! Fy, fy!

NORA (tier og ser fremdeles ufravendt på ham).

HELMER (stanser foran henne). Jeg burde ha anet at noe slikt ville skje. Jeg burde ha forutsett det. Alle din fars lettsindige grunnsetninger. – Ti! Alle din fars lettsindige grunnsetninger har du tatt i arv. Ingen religion, ingen moral, ingen pliktfølelse – . Å, hvor jeg er blitt straffet for at jeg så igjennem fingrene med ham. For din skyld gjorde jeg det; og således lønner du meg.

NORA. Ja, således.

HELMER. Nu har du ødelagt hele min lykke. Hele min fremtid har du forspilt for meg. Å, det er forferdelig å tenke på. Jeg er i et samvittighetsløst menneskes vold; han kan gjøre med meg hva han vil, forlange av meg hva det skal være, byde og befale over meg som det lyster ham; – jeg tør ikke kny. Og så jammerlig må jeg synke ned og gå til grunne for en lettsindig kvinnes skyld!

NORA. Når jeg er ute av verden, så er du fri.

HELMER. Å ingen fakter. Slike talemåter hadde din far også på rede hånd. Hva ville det nytte meg at du var ute av verden, som du sier? Ikke det ringeste ville det nytte meg. Han kan gjøre saken bekjent allikevel; og gjør han det, så blir jeg kanskje mistenkt for å ha vært vitende om din forbryterske handling. Man vil kanskje tro at jeg har stått bakved, – at det er meg som har tilskyndet deg! Og alt dette kan jeg takke deg for, deg, som jeg har båret på hendene gjennem hele vårt ekteskap. Forstår du nu hva du har gjort imot meg?

NORA (med kold ro). Ja.

HELMER. Dette er så utrolig at jeg ikke kan fastholde det. Men vi må se å komme til rette. Ta sjalet av. Ta det av, sier jeg! Jeg må se å tilfredsstille ham på en eller annen måte. Saken må dysses ned for enhver pris. – Og hva deg og meg angår, så må det se ut som om alt var imellem oss liksom før. Men naturligvis kun for verdens øyne. Du blir altså fremdeles her i huset; det er en selvfølge. Men børnene får du ikke lov til å oppdra; dem tør jeg ikke betro deg – . Å, å måtte si dette til henne som jeg har elsket så høyt, og som jeg ennu – ! Nå, det må være forbi. Her efter dags gjelder det ikke lenger lykken; det gjelder bare å redde restene, stumpene, skinnet. (Det ringer på entréklokken.)

HELMER (farer sammen). Hva er det? Så sent. Skulle det forferdeligste – ! Skulle han – ! Skjul deg, Nora! Si du er syk.

(Nora blir stående ubevegelig. Helmer går hen og åpner forstuedøren.)

STUEPIKEN (halvt avkledd i forstuedøren). Her kom et brev til fruen.

HELMER. Gi meg det. (Griper brevet og lukker døren.) Ja, det er fra ham. Du får det ikke; jeg vil selv lese det.

NORA. Les du.

HELMER (ved lampen). Jeg har neppe mot til det. Kanskje er vi fortapt, både du og jeg. Nei; jeg må vite det. (Bryter brevet ilsomt; løper noen linjer igjennem; ser på et innlagt papir; et gledesskrik): Nora!

NORA (ser spørrende på ham).

HELMER. Nora! – Nei; jeg må lese det ennu en gang. – Jo, jo; så er det. Jeg er frelst! Nora, jeg er frelst!

NORA. Og jeg?

HELMER. Du også, naturligvis; vi er frelst begge to, både du og jeg. Se her. Han sender deg ditt gjeldsbevis tilbake. Han skriver at han fortryder og angrer – ; at et lykkelig omslag i hans liv – ; å, det kan jo være det samme hva han skriver. Vi er frelst, Nora! Der er ingen som kan gjøre deg noe. Å, Nora, Nora – ; nei, først alt dette avskyelige ut av verden. La meg se – (kaster et blikk på forskrivningen). Nei, jeg vil ikke se det; det skal ikke være for meg annet enn en drøm alt sammen. (River beviset og begge brevene i stykker og kaster det hele inn i ovnen og ser på det mens det brenner.) Se så; nu er det ikke mer til. – Han skrev at du siden julaften – . Å, det må ha vært tre forferdelige dage for deg, Nora.

NORA. Jeg har kjempet en hård strid i disse tre dage.

HELMER. Og våndet deg, og ikke øynet annen utvei enn – . Nei; vi vil ikke minnes alt dette heslige. Vi kan kun juble og gjenta: det er over; det er over! Hva er det dog for noe – dette stivnede uttrykk? Å stakkars lille Nora, jeg forstår det nok; du synes ikke du kan tro på at jeg har tilgitt deg. Men det har jeg, Nora; jeg sverger deg til: jeg har tilgitt deg alt. Jeg vet jo, at hva du gjorde, det gjorde du av kjærlighet til meg.

NORA. Det er sant.

HELMER. Du har elsket meg som en hustru bør elske sin mann. Det var kun midlene som du ikke hadde innsikt nok til å dømme om. Men tror du at du er meg mindre kjær fordi du ikke forstår å handle på egen hånd? Nei, nei; støtt du deg bare til meg; jeg skal råde deg; jeg skal veilede deg. Jeg måtte ikke være en mann hvis ikke nettdenne kvinnelige hjelpeløshet gjorde deg dobbelt tiltrekkende i mine øyne. Du skal ikke feste deg ved de hårde ord jeg sa i den første forferdelse, da jeg syntes alt måtte styrte sammen over meg. Jeg har tilgitt deg, Nora; jeg sverger deg til jeg har tilgitt deg.

NORA. Jeg takker deg for din tilgivelse. (Hun går ut gjennem døren til høyre.)

HELMER. Nei, bli – . (Ser inn.) Hva vil du der i alkoven?

NORA (innenfor). Kaste maskeradedrakten.

HELMER (ved den åpne dør). Ja, gjør det; se å komme til ro og få samlet ditt sinn til likevekt igjen, du min lille forskremte sangfugl. Hvil du deg trygt ut; jeg har brede vinger til å dekke deg med. (Går omkring i nærheten av døren.) Å, hvor vårt hjem er lunt og smukt, Nora. Her er ly for deg; her skal jeg holde deg som en jaget due, jeg har fått reddet uskadd ut av høkens klør; jeg skal nok bringe ditt stakkars klappende hjerte til ro. Litt efter litt vil det skje, Nora; tro du meg. I morgen vil alt dette se ganske annerledes ut for deg; snart vil all ting være liksom før; jeg skal ikke lenge behøve å gjenta for deg at jeg har tilgitt deg; du vil selv usvikelig føle at jeg har gjort det. Hvor kan du tenke det skulle kunne falle meg inn å ville forstøte deg, eller blott bebreide deg noe? Å, du kjenner ikke en virkelig manns hjertelag, Nora. Det er for en mann noe så ubeskrivelig søtt og tilfredsstillende i dette å vite med seg selv at han har tilgitt sin hustru, – at han har tilgitt henne av fullt og oppriktig hjerte. Hun er jo derved liksom i dobbelt forstand blitt hans eiendom: han har liksom satt henne inn i verden på ny; hun er på en måte blitt både hans hustru og hans barn tillike. Således skal du være for meg her efter dags, du lille rådville, hjelpeløse vesen. Engst deg ikke for noen ting, Nora; bare åpenhjertig imot meg, så skal jeg være både din vilje og din samvittighet. – Hva er det? Ikke til sengs? Har du kledd deg om?

NORA (i sin hverdagskjole). Ja, Torvald, nu har jeg kledd meg om.

HELMER. Men hvorfor, nu, så sent – ?

NORA. I natt sover jeg ikke.

HELMER. Men, kjære Nora —

NORA (ser på sitt ur). Klokken er ennu ikke så mange. Sett deg her, Torvald; vi to har meget å tale sammen. (Hun setter seg ved den ene side av bordet.)

HELMER. Nora, – hva er dette her? Dette stivnede uttrykk —

NORA. Sett deg ned. Det blir langt. Jeg har meget å tale med deg om.

HELMER (setter seg ved bordet like overfor henne). Du engster meg, Nora. Og jeg forstår deg ikke.

NORA. Nei, det er det just. Du forstår meg ikke. Og jeg har heller aldri forstått deg – før i aften. Nei, du skal ikke avbryte meg. Du skal bare høre på hva jeg sier. – Dette er et oppgjør, Torvald.

HELMER. Hvorledes mener du det?

NORA (efter en kort taushet). Er deg ikke én ting påfallende, således som vi sitter her?

HELMER. Hva skulle det være?

NORA. Vi har nu vært gift i åtte år. Faller det deg ikke inn at det er første gang vi to, du og jeg, mann og kone, taler alvorlig sammen?

HELMER. Ja, alvorlig, – hva vil det si?

NORA. I åtte samfulle år, – ja lenger, – like fra vårt første bekjentskap, har vi aldri vekslet et alvorlig ord om alvorlige ting.

HELMER. Skulle jeg da idelig og alltid innvie deg i bekymringer som du dog ikke kunne hjelpe meg å bære?

NORA. Jeg taler ikke om bekymringer. Jeg sier vi har aldri sittet i alvor sammen for å søke å komme til bunns i noe.

HELMER. Men, kjæreste Nora, ville da det ha vært for deg?

NORA. Der er vi ved saken. Du har aldri forstått meg. – Der er øvet megen urett imot meg, Torvald. Først av pappa og siden av deg.

HELMER. Hva! Av oss to, – av oss to der har elsket deg høyere enn alle andre mennesker?

NORA (ryster på hodet). I har aldri elsket meg. I har bare syntes det var fornøyelig å være forelsket i meg.

HELMER. Men Nora, hva er dette for ord?

NORA. Ja, det er nu så, Torvald. Da jeg var hjemme hos pappa, så fortalte han meg alle sine meninger, og så hadde jeg de samme meninger; og hvis jeg hadde andre, så skjulte jeg det; for det ville han ikke ha likt. Han kalte meg sitt dukkebarn, og han lekte med meg som jeg lekte med mine dukker. Så kom jeg i huset til deg —

HELMER. Hva er det for uttrykk du bruker om vårt ekteskap?

NORA (uforstyrret). Jeg mener, så gikk jeg fra pappas hender over i dine. Du innrettet all ting efter din smak, og så fikk jeg den samme smak som du; eller jeg lot bare så; jeg vet ikke riktig – ; jeg tror det var begge dele; snart det ene og snart det annet. Når jeg nu ser på det, så synes jeg jeg har levet her som et fattig menneske – bare fra hånden til munnen. Jeg har levet av å gjøre kunster for deg, Torvald. Men du ville jo ha det så. Du og pappa har gjort stor synd imot meg. I er skyld i at der ikke er blitt noe av meg.

HELMER. Nora, hvor du er urimelig og utakknemlig! Har du ikke vært lykkelig her?

NORA. Nei, det har jeg aldri vært. Jeg trodde det; men jeg har aldri vært det.

HELMER. Ikke – ikke lykkelig!

NORA. Nei; bare lystig. Og du har alltid vært så snill imot meg. Men vårt hjem har ikke vært annet enn en lekestue. Her har jeg vært din dukkehustru, liksom jeg hjemme var pappas dukkebarn. Og børnene, de har igjen vært mine dukker. Jeg syntes det var fornøyelig når du tok og lekte med meg, liksom de syntes det var fornøyelig når jeg tok og lekte med dem. Det har vært vårt ekteskap, Torvald.

HELMER. Det er noe sant i hva du sier, – så overdrevent og overspent det enn er. Men herefter skal det bli annerledes. Lekens tid skal være forbi; nu kommer oppdragelsens.

NORA. Hvis oppdragelse? Min eller børnenes?

HELMER. Både din og børnenes, min elskede Nora.

NORA. Akk, Torvald, du er ikke mann for å oppdra meg til en rett hustru for deg.

HELMER. Og det sier du?

NORA. Og jeg, – hvorledes er jeg forberedt til å oppdra børnene?

HELMER. Nora!

NORA. Sa du det ikke selv for en stund siden, – den oppgave torde du ikke betro meg.

HELMER. I oppbrusningens øyeblikk! Hvor vil du akte på det?

NORA. Jo; det var meget riktig sagt av deg. Jeg makter ikke den oppgave. Der er en oppgave som må løses først. Jeg må se å oppdra meg selv. Det er du ikke mann for å hjelpe meg med. Det må jeg være alene om. Og derfor reiser jeg nu fra deg.

HELMER (springer opp). Hva var det du sa?

NORA. Jeg må stå ganske alene hvis jeg skal få rede på meg selv og på alle ting utenfor. Derfor kan jeg ikke bli hos deg lenger.

HELMER. Nora, Nora!

NORA. Jeg vil gå herfra nu straks. Kristine tar nok imot meg for i natt —

HELMER. Du er avsindig! Du får ikke lov! Jeg forbyr deg det!

NORA. Det kan ikke nytte å forby meg noe herefter. Jeg tar med meg hva der tilhører meg selv. Av deg vil jeg ingenting ha, hverken nu eller senere.

HELMER. Hvilket vanvidd er dog dette!

NORA. I morgen reiser jeg hjem, – jeg mener, til mitt gamle hjemsted. Der vil det være lettest for meg å komme inn i et eller annet.

HELMER. Å du forblindede, uerfarne skapning.

NORA. Jeg må se å få erfaring, Torvald.

HELMER. Forlate ditt hjem, din mann og dine børn! Og du tenker ikke på hva folk vil si.

NORA. Det kan jeg ikke ta noe hensyn til. Jeg vet bare det blir nødvendig for meg.

HELMER. Å, det er opprørende. Således kan du svikte dine helligste plikter.

NORA. Hva regner du da for mine helligste plikter?

HELMER. Og det skal jeg behøve å si deg! Er det ikke pliktene imot din mann og dine børn?

NORA. Jeg har andre likså hellige plikter.

HELMER. Det har du ikke. Hvilke plikter skulle det være.

NORA. Pliktene imot meg selv.

HELMER. Du er først og fremst hustru og mor.

NORA. Det tror jeg ikke lenger på. Jeg tror at jeg er først og fremst et menneske, jeg, likså vel som du, – eller iallfall at jeg skal forsøke på å bli det. Jeg vet nok at de fleste gir deg rett, Torvald, at det står noe slikt i bøkene. Men jeg kan ikke lenger la meg nøye med hva de fleste sier, og hva der står i bøkene. Jeg må selv tenke over de ting og se å få rede på dem.

HELMER. Du skulle ikke ha rede på din stilling i ditt eget hjem? Har du ikke i sånne spørsmål en usvikelig veileder? Har du ikke religionen?

NORA. Akk, Torvald, jeg vet jo slett ikke riktig hva religionen er.

HELMER. Hva er det du sier!

NORA. Jeg vet jo ikke annet enn hva presten Hansen sa da jeg gikk til konfirmasjonen. Han fortale at religionen var det og det. Når jeg kommer bort fra alt dette her og blir ensom, så vil jeg undersøke den sak også. Jeg vil se om det var riktig hva presten Hansen sa, eller iallfall om det er riktig for meg.

HELMER. Å, slikt er dog uhørt av en så ung kvinne! Men kan ikke religionen rettlede deg, så la meg dog ryste i din samvittighet. For moralsk følelse har du dog? Eller, svar meg, – har du kanskje ingen?

NORA. Ja, Torvald, det er ikke godt å svare på det. Jeg vet det jo slett ikke. Jeg er ganske i villrede med de ting. Jeg vet bare at jeg har en ganske annen mening om slikt noe enn du. Jeg hører også nu at lovene er annerledes enn jeg tenkte; men at de love skulle være riktige, det kan jeg umulig få i mitt hode. En kvinne skal altså ikke ha rett til å skåne sin gamle døende far, eller til å redde sin manns liv! Slikt tror jeg ikke på.

HELMER. Du taler som et barn. Du forstår ikke det samfunn du lever i.

NORA. Nei, det gjør jeg ikke. Men nu vil jeg sette meg inn i det. Jeg må se å komme efter hvem der har rett, samfunnet eller jeg.

HELMER. Du er syk, Nora; du har feber; jeg tror nesten du er fra sans og samling.

NORA. Jeg har aldri følt meg så klar og sikker som i natt.

HELMER. Og klar og sikker forlater du din mann og dine børn?

NORA. Ja; det gjør jeg.

HELMER. Så er kun én forklaring mulig.

NORA. Hvilken?

HELMER. Du elsker meg ikke mer.

NORA. Nei, det er just tingen.

HELMER. Nora! – Og det sier du!

NORA. Å, det gjør meg så ondt, Torvald; for du har alltid vært så snill imot meg. Men jeg kan ikke gjøre ved det. Jeg elsker deg ikke mer.

HELMER (med tilkjempet fatning). Er dette også en klar og sikker overbevisning?

NORA. Ja, fullkommen klar og sikker. Det er derfor jeg ikke vil være her lenger.

HELMER. Og vil du også kunne gjøre meg rede for hvorved jeg har forspilt din kjærlighet?

NORA. Ja, det kan jeg godt. Det var i aften da det vidunderlige ikke kom; for da så jeg at du ikke var den mann jeg hadde tenkt meg.

HELMER. Forklar deg nøyere; jeg begriper deg ikke.

NORA. Jeg har ventet så tålmodig nu i åtte år; for Herregud, jeg innså jo nok at det vidunderlige kommer ikke sånn til hverdags. Så brøt dette knusende inn over meg; og da var jeg så usvikelig viss på: nu kommer det vidunderlige. Da Krogstads brev lå der ute, – aldri falt det meg med en tanke inn at du kunne ville bøye deg under dette menneskes vilkår. Jeg var så usvikelig viss på at du ville si til ham: gjør saken bekjent for hele verden. Og når det var skjedd —

HELMER. Ja hva så? Når jeg hadde prisgitt min egen hustru til skam og skjensel – !

NORA. Når det var skjedd, da tenkte jeg så usvikelig sikkert at du ville tre frem og ta alt på deg og si: jeg er den skyldige.

HELMER. Nora – !

NORA. Du mener at jeg aldri ville tatt imot et slikt offer av deg? Nei, det forstår seg. Men hva ville mine forsikringer gjelde like overfor dine? – Det var det vidunderlige som jeg gikk og håpet på i redsel. Og for å hindre det, var det at jeg ville ende mitt liv.

HELMER. Jeg skulle gladelig arbeide netter og dage for deg, Nora, – bære sorg og savn for din skyld. Men der er ingen som ofrer sin ære for den man elsker.

NORA. Det har hundre tusen kvinner gjort.

HELMER. Å, du både tenker og du taler som et uforstandig barn.

NORA. La gå. Men du hverken tenker eller taler som den mann jeg skal kunne slutte meg til. Da din forskrekkelse var over, – ikke for hva der truet meg, men for hva du selv var utsatt for, og da hele faren var forbi, – da var det for deg som om slett ingen ting var skjedd. Jeg var akkurat som før din lille sanglerke, din dukke, som du herefter skulle bære dobbelt varlig på hendene, siden den var så skjør og skrøpelig. (Reiser seg.) Torvald, – i den stund gikk det for meg at jeg i åtte år hadde levet her sammen med en fremmed mann, og at jeg hadde fått tre børn – . Å jeg tåler ikke å tenke på det! Jeg kunne rive meg selv i stumper og stykker.

HELMER (tungt). Jeg ser det; jeg ser det. Der er visselig kommet en avgrunn imellem oss. – Å, men, Nora, skulle den ikke kunne utfylles?

NORA. Således som jeg nu er, er jeg ingen hustru for deg.

HELMER. Jeg har kraft til å bli en annen.

NORA. Måskje, – hvis dukken tas fra deg.

HELMER. Å skilles – skilles fra deg! Nei, nei, Nora, jeg kan ikke fatte den tanke.

NORA (går inn til høyre). Dess vissere må det skje. (Hun kommer tilbake med sitt yttertøy og en liten vadsekk, som hun setter på stolen ved bordet.)

HELMER. Nora, Nora, ikke nu! Vent til i morgen.

NORA (tar kåpen på). Jeg kan ikke bli liggende natten over i en fremmed manns værelser.

HELMER. Men kan vi da ikke bo her som bror og søster – ?

NORA (binder hatten fast). Du vet meget godt det ville ikke vare lenge – . (Slår sjalet om seg.) Farvel, Torvald. Jeg vil ikke se de små. Jeg vet de er i bedre hender enn mine. Således som jeg nu er, kan jeg ingen ting være for dem.

HELMER. Men en gang, Nora, – en gang – ?

NORA. Hvor kan jeg vite det? Jeg vet jo slett ikke hva der blir ut av meg.

HELMER. Men du er min hustru, både som du er, og som du blir.

NORA. Hør, Torvald; – når en hustru forlater sin manns hus, således som jeg nu gjør, så har jeg hørt at han efter loven er løst fra alle forpliktelser imot henne. Jeg løser deg iallfall fra enhver forpliktelse. Du skal ikke føle deg bundet ved noe, like så litt som jeg vil være det. Der må være full frihet på begge sider. Se her har du din ring tilbake. Gi meg min.

HELMER. Også dette?

NORA. Dette også.

HELMER. Her er den.

NORA. Så. Ja, nu er det altså forbi. Her legger jeg nøklene. Om alle saker i huset vet pikene beskjed – bedre enn jeg. I morgen, når jeg er reist, kommer Kristine her hen for å pakke sammen de ting som er min eiendom hjemmefra. Det vil jeg ha sendt efter meg.

HELMER. Forbi; forbi! Nora, vil du aldri mer tenke på meg?

NORA. Jeg kommer visst ofte til å tenke på deg og på børnene og på huset her.

HELMER. Må jeg skrive deg til, Nora?

NORA. Nei, – aldri. Det får du ikke lov til.

HELMER. Å, men sende deg må jeg dog —

NORA. Intet; intet.

HELMER. – hjelpe deg hvis du skulle behøve det.

NORA. Nei, sier jeg. Jeg mottar ingen ting av fremmede.

HELMER. Nora, – kan jeg aldri bli mer enn en fremmed for deg?

NORA (tar sin vadsekk). Akk, Torvald, da måtte det vidunderligste skje. —

HELMER. Nevn meg dette vidunderligste!

NORA. Da måtte både du og jeg forvandle oss således at – . Å, Torvald, jeg tror ikke lenger på noe vidunderlig.

HELMER. Men jeg vil tro på det. Nevn det! Forvandle oss således at – ?

NORA. At samliv mellom oss to kunne bli et ekteskap. Farvel.

(Hun går ut gjennem forstuen.)

HELMER (synker ned på en stol ved døren og slår hendene for ansiktet). Nora! Nora! (Ser seg om og reiser seg.) Tomt. Hun er her ikke mer. (Et håp skyter i ham.) Det vidunderligste – ?!

(Nedenfra høres drønnet av en port som slås i lås.)