Текст книги "Пер Гюнт. Кукольный дом. Дикая утка / Peer gynt. Et dukkehjem. Vildanden. Книга для чтения на норвежском языке"

ANDEN AKT

(Samme stue. Oppe i kroken ved pianofortet står juletreet, plukket, forpjusket og med nedbrente lysestumper. Noras yttertøy ligger på sofaen.)

(Nora, alene i stuen, går urolig omkring; til sist stanser hun ved sofaen og tar sin kåpe.)

NORA (slipper kåpen igjen). Nu kom der noen! (Mot døren; lytter.) Nei, – der er ingen. Naturligvis – der kommer ingen i dag, første juledag; – og ikke i morgen heller. – Men kanskje – (Åpner døren og ser ut.) Nei; ingenting i brevkassen; ganske tom. (Går fremover gulvet.) Å tosseri! Han gjør naturligvis ikke alvor av det. Der kan jo ikke skje noe slikt. Det er umulig. Jeg har jo tre små børn.

(Barnepiken, med en stor pappeske, kommer fra værelset til venstre.)

BARNEPIKEN. Jo endelig fant jeg da esken med maskeradeklærne.

NORA. Takk; sett den på bordet.

BARNEPIKEN (gjør så). Men de er nok svært i uorden.

NORA. Å gid jeg kunne rive dem i hundre tusen stykker!

BARNEPIKEN. Bevares; de kan godt settes i stand; bare litt tålmodighet.

NORA. Ja, jeg vil gå hen og få fru Linde til å hjelpe meg.

BARNEPIKEN. Nu ut igjen? I dette stygge vær? Fru Nora forkjøler seg, – blir syk.

NORA. Og det var ikke det verste. – Hvorledes har børnene det?

BARNEPIKEN. De stakkars småkryp leker med julegavene, men —

NORA. Spør de titt efter meg?

BARNEPIKEN. De er jo så vant til å ha mamma om seg.

NORA. Ja men, Anne-Marie, jeg kan ikke herefter være så meget sammen med dem som før.

BARNEPIKEN. Nå, småbørn venner seg til alle ting.

NORA. Tror du det? Tror du de ville glemme sin mamma hvis hun var ganske borte?

BARNEPIKEN. Bevares; – ganske borte!

NORA. Hør, si meg, Anne-Marie, – det har jeg så ofte tenkt på – hvorledes kunne du bære over ditt hjerte å sette ditt barn ut til fremmede?

BARNEPIKEN. Men det måtte jeg jo når jeg skulle være amme for lille Nora.

NORA. Ja men at du ville det?

BARNEPIKEN. Når jeg kunne få en så god plass? En fattig pike som er kommet i ulykken, må være glad til. For det slette menneske gjorde jo ingenting for meg.

NORA. Men din datter har da visst glemt deg.

BARNEPIKEN. Å nei så menn har hun ikke. Hun skrev da til meg, både da hun gikk til presten, og da hun var blitt gift.

NORA (tar henne om halsen). Du gamle Anne-Marie, du var en god mor for meg da jeg var liten.

BARNEPIKEN. Lille Nora, stakkar, hadde jo ingen annen mor enn jeg.

NORA. Og hvis de små ingen annen hadde, så vet jeg nok at du ville – . Snakk, snakk, snakk. (Åpner esken.) Gå inn til dem. Nu må jeg – . I morgen skal du få se hvor deilig jeg skal bli.

BARNEPIKEN. Ja, der blir så menn ingen på hele ballet så deilig som fru Nora. (Hun går inn i værelset til venstre.)

NORA (begynner å pakke ut av esken, men kaster snart det hele fra seg). Å, hvis jeg torde gå ut. Hvis bare ingen kom. Hvis her bare ikke hendte noe her hjemme imens. Dum snakk; der kommer ingen. Bare ikke tenke. Børste av muffen. Deilige hansker, deilige hansker. Slå det hen; slå det hen! En, to, tre, fire, fem, seks – (skriker): Ah, der kommer de – (vil imot døren, men står ubesluttsom).

(Fru Linde kommer fra forstuen hvor hun har skilt seg ved yttertøyet.)

NORA. Å, er det deg, Kristine. Der er vel ingen andre der ute? – Hvor det var godt at du kom.

FRU LINDE. Jeg hører du har vært oppe og spurt efter meg.

NORA. Ja, jeg gikk just forbi. Der er noe du endelig må hjelpe meg med. La oss sette oss her i sofaen. Se her. Der skal være kostymeball i morgen aften ovenpå hos konsul Stenborgs, og nu vil Torvald at jeg skal være neapolitansk fiskerpike og danse tarantella, for den lærte jeg på Capri.

FRU LINDE. Se, se; du skal gi en hel forestilling?

NORA. Ja Torvald sier jeg bør gjøre det. Se, her har jeg drakten; den lot Torvald sy til meg der nede; men nu er det alt sammen så forrevet, og jeg vet slett ikke —

FRU LINDE. Å det skal vi snart få i stand; det er jo ikke annet enn besetningen som er gått litt løs hist og her. Nål og tråd? Nå, her har vi jo hva vi behøver.

NORA. Å hvor det er snilt av deg.

FRU LINDE (syr). Så du skal altså være forkledd i morgen, Nora? Vet du hva, – da kommer jeg hen et øyeblikk og ser deg pyntet. Men jeg har jo rent glemt å takke deg for den hyggelige aften i går.

NORA (reiser seg og går bortover gulvet). Å i går synes jeg ikke her var så hyggelig som det pleier. – Du skulle kommet litt før til byen, Kristine. – Ja, Torvald forstår riktignok å gjøre hjemmet fint og deilig.

FRU LINDE. Du ikke mindre, tenker jeg; du er vel ikke for ingenting din fars datter. Men si meg, er doktor Rank alltid så nedstemt som i går?

NORA. Nei, i går var det svært påfallende. Men han bærer forresten på en meget farlig sykdom. Han har tæring i ryggmarven, stakkar. Jeg skal si deg, hans far var et vemmelig menneske, som holdt elskerinner og sånt noe; og derfor ble sønnen sykelig fra barndommen av, forstår du.

FRU LINDE (lar sytøyet synke). Men kjæreste, beste Nora, hvor får du slikt å vite?

NORA (spaserer). Pytt, – når man har tre børn, så får en undertiden besøk av – av fruer, som er så halvveis lægekyndige; og de forteller en jo et og annet.

FRU LINDE (syr igjen; kort taushet). Kommer doktor Rank hver dag her i huset?

NORA. Hver evige dag. Han er jo Torvalds beste ungdomsvenn, og min gode venn også. Doktor Rank hører liksom huset til.

FRU LINDE. Men si meg du: er den mannen fullt oppriktig? Jeg mener, vil han ikke gjerne si folk behageligheter?

NORA. Nei, tvert imot. Hvor faller du på det?

FRU LINDE. Da du i går forestillet meg for ham, forsikret han at han ofte hadde hørt mitt navn her i huset; men siden merket jeg at din mann slett ikke hadde noe begrep om hvem jeg egentlig var. Hvor kunne så doktor Rank – ?

NORA. Jo, det er ganske riktig, Kristine. Torvald holder jo så ubeskrivelig meget av meg; og derfor vil han eie meg ganske alene, som han sier. I den første tid ble han liksom skinnsyk bare jeg nevnte noen av de kjære mennesker der hjemme. Så lot jeg det naturligvis være. Men med doktor Rank taler jeg titt om slikt noe; for han vil gjerne høre på det, ser du.

FRU LINDE. Hør her, Nora; du er i mange stykker som et barn ennu; jeg er jo adskillig eldre enn du, og har litt mer erfaring. Jeg vil si deg noe: du skulle se å komme ut av dette her med doktor Rank.

NORA. Hva for noe skulle jeg se å komme ut av?

FRU LINDE. Både av det ene og det annet, synes jeg. I går snakket du noe om en rik beundrer, som skulle skaffe deg penge —

NORA. Ja, en som ikke er til – dessverre. Men hva så?

FRU LINDE. Har doktor Rank formue?

NORA. Ja, det har han.

FRU LINDE. Og ingen å sørge for?

NORA. Nei, ingen; men – ?

FRU LINDE. Og han kommer hver dag her i huset?

NORA. Ja, det hører du jo.

FRU LINDE. Men hvor kan den fine mann være sa pågående?

NORA. Jeg forstår deg aldeles ikke.

FRU LINDE. Forstill deg nu ikke, Nora. Tror du ikke jeg skjønner hvem du har lånt de tolv hundre spesier av?

NORA. Er du fra sans og samling? Kan du tenke deg noe slikt! En venn av oss, som kommer her hver eneste dag! Hvilken fryktelig pinlig stilling ville ikke det være?

FRU LINDE. Altså virkelig ikke ham?

NORA. Nei, det forsikrer jeg deg. Det har aldri et øyeblikk kunnet falle meg inn – . Han hadde heller ingen penge å låne bort den gang; han arvet først bakefter.

FRU LINDE. Nå, det tror jeg var et hell for deg, min kjære Nora.

NORA. Nei, det kunne da aldri falle meg inn å be doktor Rank – . Forresten er jeg ganske viss på, at dersom jeg ba ham —

FRU LINDE. Men det gjør du naturligvis ikke.

NORA. Nei naturligvis. Jeg synes ikke jeg kan tenke meg at det skulle bli nødvendig. Men jeg er ganske sikker på, at dersom jeg talte til doktor Rank —

FRU LINDE. Bak din manns rygg?

NORA. Jeg må ut av det annet; det er også bak hans rygg. Jeg må ut av dette her.

FRU LINDE. Ja, ja, det sa jeg også i går; men —

NORA (går og ned). En mann kan meget bedre klare slikt noe enn et fruentimmer —

FRU LINDE. Ens egen mann, ja.

NORA. Snikksnakk. (Stanser.) Når en betaler alt hva en skylder, så får en jo sitt gjeldsbevis tilbake.

FRU LINDE. Ja det forstår seg.

NORA. Og kan rive det i hundre tusen stykker og brenne det opp, – det ekle skitne papir!

FRU LINDE (ser stivt på henne, legger sytøyet fra seg og reiser seg langsomt). Nora, du skjuler noe for meg.

NORA. Kan du se det på meg?

FRU LINDE. Det er hendt deg noe siden i går morges. Nora, hva er det for noe?

NORA (imot henne). Kristine! (Lytter.) Hyss! Nu kom Torvald hjem. Se her; sett deg inn til børnene så lenge. Torvald tåler ikke å se skreddersøm. La Anne-Marie hjelpe deg.

FRU LINDE (samler en del av sakene sammen). Ja, ja, men jeg går ikke herfra før vi har talt oppriktig sammen.

(Hun går inn til venstre; i det samme kommer Helmer fra forstuen.)

NORA (går ham i møte). Å, hvor jeg har ventet på deg, kjære Torvald.

HELMER. Var det sypiken – ?

NORA. Nei, det var Kristine; hun hjelper meg å gjøre min drakt i stand. Du kan tro jeg skal komme til å ta meg ut.

HELMER. Ja var det ikke et ganske heldig innfall av meg?

NORA. Prektig! Men er jeg ikke også snill at jeg føyer deg?

HELMER (tar henne under haken). Snill – fordi du føyer din mann? Nå, nå, du lille galning, jeg vet nok du mente det ikke så. Men jeg vil ikke forstyrre deg; du skal prøve, kan jeg tro.

NORA. Og du skal vel arbeide?

HELMER. Ja. (Viser en pakke papirer.) Se her. Jeg har vært nede i banken – (vil gå inn i sitt værelse).

NORA. Torvald.

HELMER (stanser). Ja.

NORA. Hvis nu din lille ekorn ba deg riktig inderlig vakkert om en ting – ?

HELMER. Hva så?

NORA. Ville du så gjøre det?

HELMER. Først må jeg naturligvis vite hva det er.

NORA. Ekornen skulle løpe omkring og gjøre spillopper hvis du ville være snill og føyelig.

HELMER. Frem med det da.

NORA. Lerkefuglen skulle kvidre i alle stuene, både høyt og lavt —

HELMER. Å hva, det gjør jo lerkefuglen allikevel.

NORA. Jeg skulle leke alfepike og danse for deg i måneskinnet, Torvald.

HELMER. Nora, – det er dog vel aldri det du slo på i morges?

NORA (nærmere). Jo, Torvald, jeg ber deg så bønnlig!

HELMER. Og du har virkelig mot til å rippe den sak igjen?

NORA. Ja, ja, du må føye meg; du må la Krogstad få beholde sin post i banken.

HELMER. Min kjære Nora, hans post har jeg bestemt for fru Linde.

NORA. Ja, det er umåtelig snilt av deg; men du kan jo bare avskjedige en annen kontorist istedenfor Krogstad.

HELMER. Dette er dog en utrolig egensindighet! Fordi du går hen og gir et ubetenksomt løfte om å tale for ham, så skulle jeg – !

NORA. Det er ikke derfor, Torvald. Det er for din egen skyld. Dette menneske skriver jo i de styggeste aviser; det har du selv sagt. Han kan gjøre deg så usigelig meget ondt. Jeg har en sånn dødelig angst for ham —

HELMER. Aha, jeg forstår; det er gamle erindringer som skremmer deg opp.

NORA. Hva mener du med det?

HELMER. Du tenker naturligvis på din far.

NORA. Ja; ja vel. Husk bare på hvorledes ondskapsfulle mennesker skrev i avisene om pappa og baktalte ham så gruelig. Jeg tror de hadde fått ham avsatt hvis ikke departementet hadde sendt deg derhen for å se efter, og hvis ikke du hadde vært så velvillig og så hjelpsom imot ham.

HELMER. Min lille Nora, der er en betydelig forskjell mellem din far og meg. Din far var ingen uangripelig embedsmann. Men det er jeg; og det håper jeg at jeg skal bli ved å være så lenge jeg står i min stilling.

NORA. Å, der er ingen som vet hva onde mennesker kan finne på. Nu kunne vi få det så godt, så rolig og lykkelig her i vårt fredelige og sorgløse hjem, – du og jeg og børnene, Torvald! Derfor er det at jeg ber deg så inderlig —

HELMER. Og just ved å gå i forbønn for ham gjør du meg det umulig å beholde ham. Det er allerede bekjent i banken at jeg vil avskjedige Krogstad. Skulle det nu ryktes at den nye bankdirektøren hadde latt seg ombestemme av sin kone —

NORA. Ja hva så —

HELMER. Nei naturligvis; når bare den lille egensindige kunne få sin vilje – . Jeg skulle gå hen og gjøre meg latterlig for hele personalet, – bringe folk på den tanke at jeg var avhengig av alskens fremmede innflytelser? Jo du kan tro jeg ville snart komme til å spore følgene! Og dessuten – der er en omstendighet som gjør Krogstad aldeles umulig i banken så lenge jeg står som direktør.

NORA. Hva er det for noe?

HELMER. Hans moralske brøst kunne jeg kanskje i nødsfall ha oversett —

NORA. Ja, ikke sant, Torvald?

HELMER. Og jeg hører han skal være ganske brukbar også. Men han er en ungdomsbekjent av meg. Det er et av disse overilede bekjentskaper som man så mangen gang senere i livet sjeneres av. Ja, jeg kan gjerne si deg det like ut: vi er dus. Og dette taktløse menneske legger slett ikke skjul på det når andre er til stede. Tvert imot, – han tror at det berettiger ham til en familiær tone imot meg; og så trumfer han hvert øyeblikk ut med sitt: du, du Helmer. Jeg forsikrer deg, det virker høyst pinlig på meg. Han ville gjøre meg min stilling i banken utålelig.

NORA. Torvald, alt dette mener du ikke noe med.

HELMER. Ja så? Hvorfor ikke?

NORA. Nei, for dette her er jo bare smålige hensyn.

HELMER. Hva er det du sier? Smålig? Synes du jeg er smålig!

NORA. Nei, tvert imot, kjære Torvald; og just derfor —

HELMER. Like meget; du kaller mine beveggrunne smålige; så må vel jeg også være det. Smålig! Ja så! – Nå, dette skal tilforlatelig få en ende. (Går hen til forstuen og roper): Helene!

NORA. Hva vil du?

HELMER (søker mellem sine papirer). En avgjørelse. (Stuepiken kommer inn.)

HELMER. Se her; ta dette brev; gå ned med det straks. Få fatt i et bybud og la ham besørge det. Men hurtig. Adressen står utenpå. Se, der er penge.

STUEPIKEN. Godt. (Hun går med brevet.)

HELMER (legger papirene sammen). Se så, min lille fru stivnakke.

NORA (åndeløs). Torvald, – hva var det for et brev?

HELMER. Krogstads oppsigelse.

NORA. Kall det tilbake, Torvald! Det er ennu tid. Å, Torvald, kall det tilbake! Gjør det for min skyld; – for din egen skyld; for børnenes skyld! Hører du, Torvald; gjør det! Du vet ikke hva dette kan bringe over oss alle.

HELMER. For sent.

NORA. Ja, for sent.

HELMER. Kjære Nora, jeg tilgir deg denne angst som du her går i, skjønt den i grunnen er en fornærmelse imot meg. Jo, det er! Eller er det kanskje ikke en fornærmelse å tro at jeg skulle være bange for en forkommen vinkelskrivers hevn? Men jeg tilgir deg det allikevel, fordi det så smukt vidner om din store kjærlighet til meg. (Tar henne i sine arme.) Således skal det være, min egen elskede Nora. La så komme hva der vil. Når det riktig gjelder, kan du tro jeg har både mot og krefter. Du skal se jeg er mann for å ta alt på meg.

NORA (skrekkslagen). Hva mener du med det?

HELMER. Alt, sier jeg —

NORA (fattet). Det skal du aldri i evighet gjøre.

HELMER. Godt; så deler vi, Nora, – som mann og hustru. Det er som det skal være. (Kjæler for henne.) Er du nu fornøyet? Så, så, så; ikke disse forskremte dueøyne. Det er jo alt sammen ikke annet enn de tommeste innbilninger. – Nu skulle du spille tarantellaen igjennem og øve deg med tamburinen. Jeg setter meg i det indre kontor og lukker mellemdøren, så hører jeg ingenting; du kan gjøre all den larm du vil. (Vender seg i døren.) Og når Rank kommer, så si ham hvor han kan finne meg. (Han nikker til henne, går med sine papirer inn sitt værelse og lukker efter seg.)

NORA (forvillet av angst, står som fastnaglet, hvisker). Han var i stand til å gjøre det. Han gjør det. Han gjør det, tross alt i verden. – Nei, aldri i evighet dette! Før alt annet! Redning – ! En utvei – (det ringer i forstuen). Doktor Rank – ! Før alt annet! Før alt hva det så skal være! (Hun stryker seg over ansiktet, griper seg sammen og går hen og åpner døren til forstuen. Doktor Rank står der ute og henger sin pelsfrakke opp. Under det følgende begynner det å mørkne.)

NORA. God dag, doktor Rank. Jeg kjente Dem på ringningen. Men De skal ikke gå inn til Torvald nu; for jeg tror han har noe å bestille.

RANK. Og De?

NORA (idet han går inn i stuen, og hun lukker døren efter ham). Å det vet De nok, – for Dem har jeg alltid en stund til overs.

RANK. Takk for det. Det skal jeg gjøre bruk av så lenge jeg kan.

NORA. Hva mener De med det? Så lenge De kan?

RANK. Ja. Forskrekker det Dem?

NORA. Nå, det er et så underlig uttrykk. Skulle der da inntreffe noe?

RANK. Der vil inntreffe det som jeg lenge har vært forberedt på. Men jeg trodde riktignok ikke at det skulle komme så snart.

NORA (griper efter hans arm). Hva er det De har fått å vite? Doktor Rank, De skal si meg det!

RANK (setter seg ved ovnen). Med meg går det nedover. Det er ikke noe å gjøre ved.

NORA (ånder lettet). Er det Dem – ?

RANK. Hvem ellers? Det kan ikke nytte å lyve for seg selv. Jeg er den miserableste av alle mine pasienter, fru Helmer. I disse dage har jeg foretatt et generaloppgjør av min indre status. Bankerott. Innen en måned ligger jeg kanskje og råtner oppe på kirkegården.

NORA. Å fy, hvor stygt De taler.

RANK. Tingen er også forbannet stygg. Men det verste er at der vil gå så megen annen stygghet forut. Der står nu bare en eneste undersøkelse tilbake; når jeg er ferdig med den, så vet jeg så omtrent hva tid oppløsningen begynner. Der er noe jeg vil si Dem. Helmer har i sin fine natur en så utpreget motbydelighet mot alt hva der er heslig. Jeg vil ikke ha ham i mitt sykeværelse —

NORA. Å men doktor Rank —

RANK. Jeg vil ikke ha ham der. På ingen måte. Jeg stenger min dør for ham. – Så snart jeg har fått full visshet for det verste, sender jeg Dem mitt visittkort med et sort kors på, og da vet De at nu er ødeleggelsens vederstyggelighet begynt.

NORA. Nei, i dag er De da rent urimelig. Og jeg som så gjerne ville at De skulle ha vært i riktig godt lune.

RANK. Med døden i hendene? – Og således å bøte for en annens skyld. Er det rettferdighet i dette? Og i hver eneste familie råder der på en eller annen måte en slik ubønnhørlig gjengjeldelse —

NORA (holder for ørene). Snikksnakk! Lystig; lystig!

RANK. Ja, det er min sel ikke annet enn til å le ad, det hele. Min arme, uskyldige ryggrad må svi for min fars lystige løytnantsdage.

NORA (ved bordet til venstre). Han var jo så henfallen til asparges og gåseleverposteier. Var det ikke så?

RANK. Jo; og til trøfler.

NORA. Ja trøfler, ja. Og så til østers, tror jeg?

RANK. Ja østers, østers; det forstår seg.

NORA. Og så all den portvin og champagne til. Det er sørgelig at alle disse lekre ting skal slå seg på benraden.

RANK. Især at de skal slå seg på en ulykkelig benrad, som ikke har fått det minste godt av dem.

NORA. Ak ja, det er nu det aller sørgeligste.

RANK (ser forskende på henne). Hm —

NORA (litt efter). Hvorfor smilte De?

RANK. Nei, det var Dem som lo.

NORA. Nei, det var Dem som smilte, doktor Rank!

RANK (reiser seg). De er nok en større skjelm enn jeg hadde tenkt.

NORA. Jeg er så oppsatt på galskaper i dag.

RANK. Det later til.

NORA (med begge hender på hans skuldre). Kjære, kjære doktor Rank, De skal ikke dø fra Torvald og meg.

RANK. Og det savn ville De så menn lett forsvinne. Den som går bort, glemmes snart.

NORA (ser angst på ham). Tror De det?

RANK. Man slutter nye forbindelser, og så —

NORA. Hvem slutter nye forbindelser?

RANK. Det vil både De og Helmer gjøre når jeg er vekk. De selv er allerede i god gang, synes jeg. Hva skulle denne fru Linde her i går aftes?

NORA. Aha, – De er dog vel aldri skinnsyk på den stakkars Kristine?

RANK. Jo, jeg er. Hun vil bli min efterfølgerske her i huset. Når jeg har fått forfall, skal kanskje dette fruentimmer —

NORA. Hyss; tal ikke så høyt; hun er der inne.

RANK. I dag også? Ser De vel.

NORA. Bare for å sy på min drakt. Herregud, hvor urimelig De er. (Setter seg på sofaen.) Vær nu snill, doktor Rank; i morgen skal De få se hvor smukt jeg skal danse; og da skal De forestille Dem at jeg gjør det bare for Deres skyld, – ja, og så naturligvis for Torvalds; – det forstår seg. (Tar forskjellige saker ut av esken.) Doktor Rank; sett Dem her, så skal jeg vise Dem noe.

RANK (setter seg). Hva er det?

NORA. Se her. Se!

RANK. Silkestrømper.

NORA. Kjødfarvede. Er ikke de deilige? Ja, nu er her så mørkt; men i morgen – . Nei, nei, nei; De får bare se fotbladet. Å jo, De kan så menn gjerne få se oventil også.

RANK. Hm —

NORA. Hvorfor ser De så kritisk ut? Tror De kanskje ikke de passer?

RANK. Det kan jeg umulig ha noen begrunnet formening om.

NORA (ser et øyeblikk på ham). Fy skam Dem. (Slår ham lett på øret med strømpene.) Det skal De ha. (Pakker dem atter sammen.)

RANK. Og hva er det så for andre herligheter jeg skal få se?

NORA. De får ikke se en smule mer; for De er uskikkelig.

(Hun nynner litt og leter mellem sakene.)

RANK (efter en kort taushet). Når jeg sitter her således ganske fortrolig sammen med Dem, så begriper jeg ikke – nei, jeg fatter det ikke – hva der skulle blitt av meg hvis jeg aldri var kommet her i huset.

NORA (smiler). Jo jeg tror nok at De i grunnen hygger Dem ganske godt hos oss.

RANK (saktere, ser hen for seg). Og så å skulle gå fra det alt sammen —

NORA. Snikksnakk; De går ikke fra det.

RANK (som før). – og ikke kunne efterlate seg et fattig takkens tegn en gang; knapt nok et flyktig savn, – ikke annet enn en ledig plass, som kan utfylles av den første den beste.

NORA. Og hvis jeg nu ba Dem om – ? Nei —

RANK. Om hva?

NORA. Om et stort bevis på Deres vennskap —

RANK. Ja, ja?

NORA. Nei jeg mener, – om en umåtelig stor tjeneste —

RANK. Ville De virkelig for én gangs skyld gjøre meg så lykkelig?

NORA. Å, De vet jo slett ikke hva det er.

RANK. Nu godt; så si det.

NORA. Nei men jeg kan ikke, doktor Rank; det er noe så urimelig meget, – både et råd og en hjelp og en tjeneste —

RANK. Så meget desto bedre. Det er meg ufattelig hva De kan mene. Men så tal dog. Har jeg da ikke Deres fortrolighet?

NORA. Jo det har De som ingen annen. De er min troeste og beste venn, det vet De nok. Derfor vil jeg også si Dem det. Nu vel da, doktor Rank; der er noe som De må hjelpe meg å forhindre. De vet hvor inderlig, hvor ubeskrivelig høyt Torvald elsker meg; aldri et øyeblikk ville han betenke seg på å gi sitt liv hen for min skyld.

RANK (bøyet mot henne). Nora, – tror De da at han er den eneste – ?

NORA (med et lett rykk). Som – ?

RANK. Som gladelig ga sitt liv hen for Deres skyld.

NORA (tungt). Ja så.

RANK. Jeg har svoret ved meg selv at De skulle vite det før jeg gikk bort. En bedre leilighet ville jeg aldri finne. – Ja, Nora, nu vet De det. Og nu vet De også at til meg kan De betro Dem som til ingen annen.

NORA (reiser seg; jevnt og rolig). La meg slippe frem.

RANK (gjør plass for henne, men blir sittende). Nora —

NORA (i døren til forstuen). Helene, bring lampen inn. – (går hen imot ovnen.) Akk, kjære doktor Rank, dette her var virkelig stygt av Dem.

RANK (reiser seg). At jeg har elsket Dem fullt så inderlig som noen annen? Var det stygt?

NORA. Nei, men at De går hen og sier meg det. Det var jo slett ikke nødvendig —

RANK. Hva mener De? Har De da visst – ?

(Stuepiken kommer inn med lampen, setter den på bordet og går ut igjen.)

RANK. Nora, – fru Helmer – , jeg spør Dem, har De visst noe?

NORA. Å hva vet jeg hva jeg har visst eller ikke visst? Jeg kan virkelig ikke si Dem – . At De kunne være så klosset, doktor Rank! Nu var all ting så godt.

RANK. Nå, De har iallfall nu visshet for at jeg står Dem til rådighet med liv og sjel. Og vil De så tale ut.

NORA (ser på ham). Efter dette?

RANK. Jeg ber Dem, la meg få vite hva det er.

NORA. Ingenting kan De få vite nu.

RANK. Jo, jo. Således må De ikke straffe meg. La meg få lov til å gjøre for Dem hva der står i menneskelig makt.

NORA. Nu kan De ingenting gjøre for meg. – Forresten behøver jeg visst ikke noen hjelp. De skal se det er bare innbilninger alt sammen. Ja visst er det så. Naturligvis! (Setter seg i gyngestolen, ser på ham, smiler.) Jo, De er riktignok en nett herre, doktor Rank. Synes De ikke De skammer Dem nu lampen er kommet inn?

RANK. Nei; egentlig ikke. Men jeg skal kanskje gå – for stetse?

NORA. Nei, det skal De da riktignok ikke gjøre. De skal naturligvis komme her som før. De vet jo godt Torvald kan ikke unnvære Dem.

RANK. Ja, men De?

NORA. Å, jeg synes alltid her blir så uhyre fornøyelig når De kommer.

RANK. Det er just det som lokket meg inn på et villspor. De er meg en gåte. Mangen gang har det forekommet meg at De nesten likså gjerne ville være sammen med meg som med Helmer.

NORA. Ja, ser De, der er jo noen mennesker som man holder mest av, og andre mennesker som man nesten helst vil være sammen med.

RANK. Å ja, det er noe i det.

NORA. Da jeg var hjemme, holdt jeg naturligvis mest av pappa. Men jeg syntes alltid det var så umåtelig morsomt når jeg kunne stjele meg ned i pikekammeret; for de veiledet meg ikke en smule; og så talte de alltid så meget fornøyelig seg imellem.

RANK. Aha; det er altså dem jeg har avløst.

NORA (springer og hen til ham). Å, kjære, snille doktor Rank, det mente jeg jo slett ikke. Men De kan vel skjønne at det er med Torvald liksom med pappa —

(Stuepiken kommer fra forstuen.)

STUEPIKEN. Frue! (Hvisker og rekker henne et kort.)

NORA (kaster et øye på kortet). Ah! (Stikker det i lommen.)

RANK. Noe galt på ferde?

NORA. Nei, nei, på ingen måte; det er bare noe – ; det er min nye drakt —

RANK. Hvorledes? Der ligger jo Deres drakt.

NORA. Å, ja den; men det er en annen; jeg har bestilt den – ; Torvald må ikke vite det —

RANK. Aha, der har vi altså den store hemmelighet.

NORA. Ja visst; gå bare inn til ham; han sitter i det indre værelse; hold ham så lenge —

RANK. Vær rolig; han skal ikke slippe fra meg. (Han går inn i Helmers værelse.)

NORA (til piken). Og han står og venter i kjøkkenet?

STUEPIKEN. Ja, han kom baktrappen —

NORA. Men sa du ikke at her var noen?

STUEPIKEN. Jo, men det hjalp ikke.

NORA. Han vil ikke gå igjen?

STUEPIKEN. Nei, han går ikke før han får talt med fruen.

NORA. Så la ham komme inn; men sakte. Helene, du må ikke si det til noen; det er en overraskelse for min mann.

STUEPIKEN. Ja, ja, jeg forstår nok – (hun går ut.)

NORA. Det forferdelige skjer. Det kommer allikevel. Nei, nei, nei, det kan ikke skje; det skal ikke skje. (Hun går hen og skyter skodden for Helmers dør.)

(Stuepiken åpner forstuedøren for sakfører Krogstad og lukker igjen efter ham. Han er kledd i reisepels, ytterstøvler og skinnhue.)

NORA (hen imot ham). Tal sakte; min mann er hjemme.

KROGSTAD. Nå, la ham det.

NORA. Hva vil De meg?

KROGSTAD. Få vite beskjed om noe.

NORA. Så skynd Dem. Hva er det?

KROGSTAD. De vet vel at jeg har fått min oppsigelse.

NORA. Jeg kunne ikke forhindre det, herr Krogstad. Jeg har kjempet til det ytterste for Deres sak; men det hjalp ikke noe.

KROGSTAD. Har Deres mann så liten kjærlighet til Dem? Han vet hva jeg kan utsette Dem for, og allikevel vover han —

NORA. Hvor kan De tenke at han har fått det å vite?

KROGSTAD. Å nei, jeg tenkte det nu heller ikke. Det lignet slett ikke min gode Torvald Helmer å vise så meget mannsmot —

NORA. Herr Krogstad, jeg krever aktelse for min mann.

KROGSTAD. Bevares, all skyldig aktelse. Men siden fruen holder dette her så engstelig skjult, så tør jeg vel anta at De også har fått litt bedre opplysning enn i går om hva De egentlig har gjort?

NORA. Mer enn De noensinne kunne lære meg.

KROGSTAD. Ja, slik en dårlig jurist som jeg —

NORA. Hva er det De vil meg?

KROGSTAD. Bare se hvorledes det sto til med Dem, fru Helmer. Jeg har gått og tenkt på Dem hele dagen. En inkassator, en vinkelskriver, en – nå en som jeg, har også litt av det som kalles for hjertelag, ser De.

NORA. Så vis det; tenk på mine små børn.

KROGSTAD. Har De og Deres mann tenkt på mine? Men det kan nu være det samme. Det var bare det jeg ville si Dem, at De ikke behøver å ta denne sak altfor alvorlig. Der vil ikke for det første skje noen påtale fra min side.

NORA. Å nei; ikke sant; det visste jeg nok.

KROGSTAD. Det hele kan jo ordnes i all minnelighet; det behøver slett ikke komme ut iblant folk; det blir bare imellem oss tre.

NORA. Min mann må aldri få noe å vite om dette.

KROGSTAD. Hvorledes vil De kunne forhindre det? Kan De kanskje betale hva der står til rest?

NORA. Nei, ikke nu straks.

KROGSTAD. Eller har De kanskje utvei til å reise penge en av dagene?

NORA. Ingen utvei som jeg vil gjøre bruk av.

KROGSTAD. Ja, det ville nu ikke ha nyttet Dem noe allikevel. Om De så sto her med aldri så mange kontanter i hånden, så fikk De ikke Deres forskrivning ifra meg for det.

NORA. Så forklar meg da hva De vil bruke den til.

KROGSTAD. Jeg vil bare beholde den, – ha den i mitt verge. Der er ingen uvedkommende som får nyss om det. Hvis De derfor skulle gå her med en eller annen fortvilet beslutning —

NORA. Det gjør jeg.

KROGSTAD. – hvis De skulle tenke på å løpe fra hus og hjem —

NORA. Det gjør jeg!

KROGSTAD. – eller De skulle tenke på det som verre er —

NORA. Hvor kan De vite det?

KROGSTAD. – så la slikt fare.

NORA. Hvor kan De vite at jeg tenker på det?

KROGSTAD. De fleste av oss tenker på det i førstningen. Jeg tenkte også på det; men jeg hadde min sel ikke mot —

NORA (tonløst). Jeg ikke heller.

KROGSTAD (lettet). Nei, ikke sant; De har ikke mot til det, De heller?

NORA. Jeg har det ikke; jeg har det ikke.

KROGSTAD. Det ville også være en stor dumhet. Når bare den første huslige storm er over – . Jeg har her i lommen brev til Deres mann —

NORA. Og der står det alt sammen?

KROGSTAD. I så skånsomme uttrykk som mulig.

NORA (hurtig). Det brev må han ikke få. Riv det i stykker igjen. Jeg vil gjøre utvei til penge allikevel.

KROGSTAD. Om forlatelse, frue, men jeg tror jeg sa Dem nylig —

NORA. Å jeg taler ikke om de penge jeg skylder Dem. La meg få vite hvor stor sum De fordrer av min mann, så skal jeg skaffe pengene.

KROGSTAD. Jeg fordrer ingen penge av Deres mann.

NORA. Hva fordrer De da?

KROGSTAD. Det skal De få vite. Jeg vil på fote, frue; jeg vil til værs; og det skal Deres mann hjelpe meg med. I halvannet år har jeg ikke gjort meg skyldig i noe uhederlig; jeg har i all den tid kjempet med de trangeste kår; jeg var tilfreds med å arbeide meg skritt for skritt. Nu er jeg jaget vekk, og jeg lar meg ikke nøyes med bare å tas til nåde igjen. Jeg vil til værs, sier jeg Dem. Jeg vil inn i banken igjen, – ha en høyere stilling; Deres mann skal opprette en post for meg —

NORA. Det gjør han aldri!

KROGSTAD. Han gjør det; jeg kjenner ham; han vover ikke å kny. Og er jeg først der inne sammen med ham, da skal De bare få se! Innen et år skal jeg være direktørens høyre hånd. Det skal bli Nils KROGSTAD og ikke Torvald Helmer som styrer Aksjebanken.