Текст книги "Пер Гюнт. Кукольный дом. Дикая утка / Peer gynt. Et dukkehjem. Vildanden. Книга для чтения на норвежском языке"

FRU LINDE. Det er dog vel også de syke som mest trenger til å lukkes inn.

RANK (trekker på skuldrene). Ja, der har vi det. Det er den betraktning som gjør samfunnet til et sykehus.

NORA (i sine egne tanker, brister ut i en halvhøy latter og klapper i hendene).

RANK. Hvorfor ler De av det? Vet De egentlig hva samfunnet er?

NORA. Hva bryr jeg meg om det kjedelige samfunn? Jeg lo av noe ganske annet. – noe uhyre morsomt. – Si meg, doktor Rank, – alle de som er ansatte i Aksjebanken, blir altså nu avhengige av Torvald?

RANK. Er det det De finner så uhyre morsomt?

NORA (smiler og nynner). La meg om det! La meg om det! (Spaserer omkring på gulvet.) Ja det er riktignok umåtelig fornøyelig å tenke på at vi – at Torvald har fått så megen innflytelse på mange mennesker. (Tar posen av lommen.) Doktor Rank, skal det være en liten makron?

RANK. Se, se; makroner. Jeg trodde det var forbudne varer her.

NORA. Ja, men disse er noen som Kristine ga meg.

FRU LINDE. Hva? Jeg – ?

NORA. Nå, nå, nå; bli ikke forskrekket. Du kunne jo ikke vite at Torvald hadde forbudt det. Jeg skal si deg han er bange jeg skal få stygge tenner av dem. Men pytt, – for en gangs skyld – ! Ikke sant, doktor Rank? Vær så god! (Putter ham en makron i munnen.) Og du også, Kristine. Og jeg skal også ha en; bare en liten en – eller høyst to. (Spaserer igjen.) Ja nu er jeg riktignok umåtelig lykkelig. Nu er det bare en eneste ting i verden som jeg skulle ha en sånn umåtelig lyst til.

RANK. Nå? Og hva er det?

NORA. Der er noe som jeg hadde en så umåtelig lyst til å si så Torvald hørte på det.

RANK. Og hvorfor kan De så ikke si det?

NORA. Nei, det tør jeg ikke, for det er så stygt.

FRU LINDE. Stygt?

RANK. Ja, da er det ikke rådelig. Men til oss kan De jo nok – . Hva er det De har sånn lyst til å si så Helmer hører på det?

NORA. Jeg har en sånn umåtelig lyst til å si: død og pine.

RANK. Er De gal!

FRU LINDE. Men bevares, Nora – !

RANK. Si det. Der er han.

NORA (gjemmer makronposen). Hyss, hyss, hyss!

(Helmer, med overfrakke på armen og hatt i hånden, kommer fra sitt værelse.)

NORA (imot ham). Nå, kjære Torvald, ble du av med ham?

HELMER. Ja, nu gikk han.

NORA. Må jeg forestille deg – ; det er Kristine som er kommet til byen.

HELMER. Kristine – ? Om forlatelse, men jeg vet ikke —

NORA. Fru Linde, kjære Torvald; fru Kristine Linde.

HELMER. Ah så. Formodentlig en barndomsvenninne av min hustru?

FRU LINDE. Ja vi har kjent hinannen i tidligere dage.

NORA. Og tenk, nu har hun gjort den lange reise her inn for å få tale med deg.

HELMER. Hva skal det si?

FRU LINDE. Ja ikke egentlig —

NORA. Kristine er nemlig umåtelig flink i kontorarbeide, og så har hun en sånn uhyre lyst til å komme under en dyktig manns ledelse og lære mer enn det hun alt kan —

HELMER. Meget fornuftig, frue.

NORA. Og da hun hørte at du var blitt bankdirektør – der kom telegram om det – så reiste hun så fort hun kunne her inn og – . Ikke sant, Torvald, du kan nok for min skyld gjøre litt for Kristine? Hva?

HELMER. Jo det var slett ikke umulig. Fruen er formodentlig enke?

FRU LINDE. Ja.

HELMER. Og har øvelse i kontorforretninger?

FRU LINDE. Ja så temmelig.

HELMER. Nå, da er det høyst rimelig at jeg kan skaffe Dem en ansettelse —

NORA (klapper i hendene). Ser du; ser du!

HELMER. De er kommet i et heldig øyeblikk, frue —

FRU LINDE. Å, hvorledes skal jeg takke Dem – ?

HELMER. Behøves slett ikke. (Trekker ytterfrakken på.) Men i dag må De ha meg unnskyldt —

RANK. Vent; jeg går med deg. (Henter sin pels i entréen og varmer den ved ovnen.)

NORA. Bli ikke lenge ute, kjære Torvald.

HELMER. En times tid; ikke mer.

NORA. Går du også, Kristine?

FRU LINDE (tar yttertøyet på). Ja, nu må jeg ut og se meg om efter et værelse.

HELMER. Så går vi kanskje ned over gaten sammen.

NORA (hjelper henne). Hvor kjedelig at vi skal bo så inn skrenket; men det er oss umulig å —

FRU LINDE. Å, hva tenker du på! Farvel kjære Nora, og takk for alt.

NORA. Farvel så lenge. Ja, i aften kommer du naturligvis igjen. Og De også, doktor Rank. Hva? Om De blir så bra? Å jo så menn gjør De så; pakk Dem bare godt inn.

(Man går under alminnelig samtale ut i entréen. Der høres børnestemmer utenfor på trappen.)

NORA. Der er de! Der er de!

(Hun løper hen og lukker opp. Barnepiken Anne-Marie kommer med børnene.)

NORA. Kom inn; kom inn! (Bøyer seg ned og kysser dem.) Å I søte, velsignede – ! Ser du dem, Kristine? Er de ikke deilige!

RANK. Ikke passiar her i luftdraget!

HELMER. Kom, fru Linde; nu blir her ikk utholdelig for andre enn mødre.

(Doktor Rank, Helmer og fru Linde går nedover trappene. Barnepiken går inn i stuen med børnene. Nora likeledes, idet hun lukker døren til forstuen.)

NORA. Hvor friske og kjekke I ser ut. Nei, for røde kinner I har fått. Som epler og roser. (Børnene taler i munnen på henne under det følgende.) Har I moret jer så godt? Det var jo prektig. Ja så; du har trukket både Emmy og Bob på kjelken? Nei tenk, på en gang! Ja, du er en flink gutt, Ivar. Å, la meg holde henne litt, Anne-Marie. Mitt søte lille dukkebarn! (Tar den minste fra barnepiken og danser med henne.) Ja, ja, mamma skal danse med Bob også. Hva? Har I kastet sneball? Å, der skulle jeg ha vært med! Nei, ikke det; jeg vil selv kle dem av, Anne-Marie. Å jo, la meg få lov; det er så morsomt. Gå inn så lenge; du ser så forfrossen ut. Der står varm kaffe til deg på ovnen.

(Barnepiken går inn i værelset til venstre. Nora tar børnenes yttertøy av og kaster det omkring, idet hun lar dem fortelle i munnen på hverandre.)

NORA. Ja så? Så der var en stor hund som løp efter jer? Men den bet ikke? Nei, hundene biter ikke små deilige dukkebørn. Ikke se i pakkene, Ivar! Hva det er? Ja, det skulle I bare vite. Å nei, nei; det er noe fælt noe. Så? Skal vi leke? Hva skal vi leke? Gjemmespill. Ja, la oss leke gjemmespill. Bob skal gjemme seg først. Skal jeg? Ja, la meg gjemme meg først.

(Hun og børnene leker under latter og jubel i stuen og i det tilstøtende værelse til høyre. Til sist gjemmer Nora seg under bordet; børnene kommer stormende inn, søker, men kan ikke finne henne, hører hennes dempede latter, styrter hen til bordet, løfter teppet opp, ser henne. Stormende jubel. Hun kryper frem som for å skremme dem. Ny jubel. Det har imidlertid banket på inngangsdøren; ingen har lagt merke til det. Nu åpnes døren halvt, og Sakfører Krogstad kommer til syne; han venter litt; leken fortsettes.)

KROGSTAD. Om forlatelse, fru Helmer —

NORA (med et dempet skrik, vender seg og springer halvt i været). Ah! Hva vil De?

KROGSTAD. Unnskyld; ytterdøren sto på klem; der må noen ha glemt å lukke den —

NORA (reiser seg). Min mann er ikke hjemme, herr Krogstad.

KROGSTAD. Jeg vet det.

NORA. Ja – hva vil De så her?

KROGSTAD. Tale et ord med Dem.

NORA. Med – ? (Til børnene, sakte.) Gå inn til Anne-Marie. Hva? Nei, den fremmede mann vil ikke gjøre mamma noe ondt. Når han er gått, skal vi leke igjen. (Hun fører børnene inn i værelset til venstre og lukker døren efter dem.)

NORA (urolig, spent). De vil tale med meg?

KROGSTAD. Ja, jeg vil det.

NORA. I dag—? Men vi har jo ennu ikke den første i måneden —

KROGSTAD. Nei, vi har julaften. Det vil komme an på Dem selv hva juleglede De får.

NORA. Hva er det De vil? Jeg kan aldeles ikke i dag —

KROGSTAD. Det skal vi inntil videre ikke snakke om. Det er noe annet. De har dog vel tid et øyeblikk?

NORA. Å ja; ja visst, det har jeg nok, enskjønt —

KROGSTAD. Godt. Jeg satt inne på Olsens restaurasjon og så Deres mann gå nedover gaten —

NORA. Ja vel.

KROGSTAD. – med en dame.

NORA. Og hva så?

KROGSTAD. Måtte jeg være så fri å spørre; var ikke den dame en fru Linde?

NORA. Jo.

KROGSTAD. Nettkommet til byen?

NORA. Ja, i dag.

KROGSTAD. Hun er jo en god venninne av Dem?

NORA. Jo, det er hun. Men jeg innser ikke —

KROGSTAD. Jeg har også kjent henne en gang.

NORA. Det vet jeg.

KROGSTAD. Så? De har rede på den sak. Det tenkte jeg nok. Ja, må jeg så spørre Dem kort og godt: skal fru Linde ha noen ansettelse i Aksjebanken?

NORA. Hvor kan De tillate Dem å utspørre meg, herr Krogstad, De, en av min manns underordnede? Men siden De spør, så skal De få vite det: Ja, fru Linde skal ha en ansettelse. Og det er meg som har talt hennes sak, herr Krogstad. Nu vet De det.

KROGSTAD. Jeg hadde altså lagt riktig sammen.

NORA (går og ned ad gulvet). Å, man har dog vel alltid en smule innflytelse, skulle jeg tro. Fordi om man er en kvinne, er det slett ikke derfor sagt at – . Når man står i et underordnet forhold, herr Krogstad, så burde man virkelig vokte seg for å støte noen som – hm —

KROGSTAD. – som har innflytelse?

NORA. Ja nettopp.

KROGSTAD (skifter tone). Fru Helmer, vil De være av den godhet å anvende Deres innflytelse til fordel for meg.

NORA. Hva nu? Hva mener De?

KROGSTAD. Vil De være så god å sørge for at jeg beholder min underordnede stilling i banken.

NORA. Hva skal det si? Hvem tenker på å ta Deres stilling fra Dem?

KROGSTAD. Å, De behøver ikke å spille den uvitende like overfor meg. Jeg skjønner godt at det ikke kan være Deres venninne behagelig å utsette seg for å støte sammen med meg; og jeg skjønner nu også hvem jeg kan takke for at jeg skal jages vekk.

NORA. Men jeg forsikrer Dem —

KROGSTAD. Ja, ja, ja, kort og godt: det er ennu tid, og jeg rår Dem at De anvender Deres innflytelse for å forhindre det.

NORA. Men, herr Krogstad, jeg har aldeles ingen innflytelse.

KROGSTAD. Ikke det? Jeg syntes De nylig selv sa —

NORA. Det var naturligvis ikke således å forstå. Jeg! Hvor kan De tro at jeg har noen sånn innflytelse på min mann?

KROGSTAD. Å, jeg kjenner Deres mann fra studenterdagene. Jeg tenker ikke herr bankdirektøren er fastere enn andre ektemenn.

NORA. Taler De ringeaktende om min mann, så viser jeg Dem døren.

KROGSTAD. Fruen er modig.

NORA. Jeg er ikke bange for Dem lenger. Når nyttår er over, skal jeg snart være ute av det hele.

KROGSTAD (mer behersket). Hør meg nu, frue. Hvis det blir nødvendig, så kommer jeg til å kjempe liksom på livet for å beholde min lille post i banken.

NORA. Ja, det later virkelig til.

KROGSTAD. Det er ikke bare for inntektens skyld; den er det meg ennogså minst om å gjøre. Men der er noe annet – . Nå ja, ut med det! Det er dette her, ser De. De vet naturligvis like så godt som alle andre at jeg en gang for en del år siden har gjort meg skyldig i en ubesindighet.

NORA. Jeg tror jeg har hørt om noe sånt.

KROGSTAD. Saken kom ikke for retten; men alle veie ble likesom stengt for meg med det samme. Så slo jeg inn på de forretninger som De jo vet. Noe måtte jeg jo gripe til; og jeg tør si jeg har ikke vært blant de verste. Men nu må jeg ut av alt dette. Mine sønner vokser til; for deres skyld må jeg se å skaffe meg tilbake så megen borgerlig aktelse som mulig. Denne post i banken var liksom det første trappetrinn for meg. Og nu vil Deres mann sparke meg vekk fra trappen, så jeg kommer til å stå nede i sølen igjen.

NORA. Men for Guds skyld, herr Krogstad, det står aldeles ikke i min makt å hjelpe Dem.

KROGSTAD. Det er fordi De ikke har vilje til det; men jeg har midler til å tvinge Dem.

NORA. De vil dog vel ikke fortelle min mann at jeg skylder Dem penge?

KROGSTAD. Hm; hvis jeg nu fortalte ham det?

NORA. Det ville være skammelig handlet av Dem. (Med gråten i halsen). Denne hemmelighet, som er min glede og min stolthet, den skulle han få vite, på en så stygg og plump måte, – få vite den av Dem. De vil utsette meg for de frykteligste ubehageligheter —

KROGSTAD. Bare ubehageligheter?

NORA (heftig). Men gjør De det kun; det blir verst for Dem selv; for da får min mann riktig se hvilket slett menneske De er, og da får De nu aldeles ikke beholde posten.

KROGSTAD. Jeg spurte om det bare var huslige ubehageligheter De var bange for?

NORA. Får min mann det å vite, så vil han naturligvis straks betale hva der står til rest; og så har vi ikke mer med Dem å skaffe.

KROGSTAD (et skritt nærmere). Hør, fru Helmer; – enten har De ikke noen sterk hukommelse, eller også har De ikke videre skjønn på forretninger. Jeg får nok sette Dem litt grundigere inn i saken.

NORA. Hvorledes det?

KROGSTAD. Da Deres mann var syk, kom De til meg for å få låne tolv hundre spesier.

NORA. Jeg visste ingen annen.

KROGSTAD. Jeg lovet da å skaffe Dem beløpet —

NORA. De skaffet det jo også.

KROGSTAD. Jeg lovet å skaffe Dem beløpet på visse betingelser. De var den gang så opptatt av Deres manns sykdom, og så ivrig for å få reisepenge, at jeg tror De ikke hadde videre tanke for alle biomstendighetene. Det er derfor ikke av veien å minne Dem om dette. Nå; jeg lovet å skaffe Dem pengene mot et gjeldsbevis, som jeg avfattet.

NORA. Ja, og som jeg underskrev.

KROGSTAD. Godt. Men nedenunder tilføyet jeg noen linjer, hvori Deres far innesto for gjelden. Disse linjer skulle Deres far underskrive.

NORA. Skulle – ? Han underskrev jo.

KROGSTAD. Jeg hadde satt datum in blanco; det vil si, Deres far skulle selv anføre på hvilken dag han underskrev papiret. Husker fruen det?

NORA. Ja jeg tror nok —

KROGSTAD. Jeg overga Dem derpå gjeldsbeviset, for at De skulle sende det i posten til Deres far. Var det ikke så?

NORA. Jo.

KROGSTAD. Og det gjorde De naturligvis også straks; for allerede en fem – seks dage efter brakte De meg beviset med Deres fars underskrift. Så fikk De da beløpet utbetalt.

NORA. Nu ja; har jeg ikke avbetalt ordentlig?

KROGSTAD. Så temmelig, jo. Men – for å komme tilbake til det vi talte om, – det var nok en tung tid for Dem den gang, frue?

NORA. Ja det var det.

KROGSTAD. Deres far lå nok meget syk, tror jeg.

NORA. Han lå på sitt ytterste.

KROGSTAD. Døde nok kort efter?

NORA. Ja.

KROGSTAD. Si meg, fru Helmer, skulle De tilfeldigvis huske Deres fars dødsdag? Hva dag i måneden, mener jeg.

NORA. Pappa døde den 29. september.

KROGSTAD. Det er ganske riktig; det har jeg erkyndiget meg om. Og derfor er der en besynderlighet, (tar et papir frem) som jeg slett ikke kan forklare meg.

NORA. Hvilken besynderlighet? Jeg vet ikke —

KROGSTAD. Det er den besynderlighet, frue, at Deres far har underskrevet dette gjeldsbevis tre dage efter sin død.

NORA. Hvorledes? Jeg forstår ikke —

KROGSTAD. Deres far døde den 29. september. Men se her. Her har Deres far datert sin underskrift den 2. oktober. Er det ikke besynderlig, frue?

NORA (tier).

KROGSTAD. Kan De forklare meg det?

NORA (tier fremdeles).

KROGSTAD. Påfallende er det også at ordene 2. oktober og årstallet ikke er skrevet med Deres fars håndskrift, men med en håndskrift som jeg synes jeg skulle kjenne. Nå, det lar seg jo forklare; Deres far kan ha glemt å datere sin underskrift, og så har en eller annen gjort det på måfå her, forinnen man ennu visste om dødsfallet. Der er ikke noe ondt i det. Det er navnets underskrift det kommer an på. Og den er jo ekte, fru Helmer? Det er jo virkelig Deres far som selv har skrevet sitt navn her?

NORA (efter en kort taushet, kaster hodet tilbake og ser trossig på ham). Nei, det er ikke. Det er meg som har skrevet pappas navn.

KROGSTAD. Hør, frue, – vet De vel at dette er en farlig tilståelse?

NORA. Hvorfor det? De skal snart få Deres penge.

KROGSTAD. Må jeg gjøre Dem et spørsmål, – hvorfor sendte De ikke papiret til Deres far?

NORA. Det var umulig. Pappa lå jo syk. Hvis jeg skulle ha bedt om hans underskrift, så måtte jeg også sagt ham hva pengene skulle brukes til. Men jeg kunne jo ikke si ham, så syk som han var, at min manns liv sto i fare. Det var jo umulig.

KROGSTAD. Så hadde det vært bedre for Dem om De hadde oppgitt den utenlandsreise.

NORA. Nei, det var umulig. Den reise skulle jo redde min manns liv. Den kunne jeg ikke oppgi.

KROGSTAD. Men tenkte De da ikke på at det var et bedrageri imot meg – ?

NORA. Det kunne jeg aldeles ikke ta noe hensyn til. Jeg brød meg slett ikke om Dem. Jeg kunne ikke utstå Dem for alle de kolde vanskeligheter De gjorde, skjønt De visste hvor farlig det sto til med min mann.

KROGSTAD. Fru Helmer, De har åpenbart ikke noen klar forestilling om hva det egentlig er for noe De har gjort Dem skyldig i. Men jeg kan fortelle Dem at det var hverken noe mer eller noe verre, det jeg en gang begikk, og som ødela hele min borgerlige stilling.

NORA. De? Vil De bille meg inn at De skulle ha foretatt Dem noe modig for å redde Deres hustrus liv?

KROGSTAD. Lovene spør ikke om beveggrunne.

NORA. Da må det være noen meget dårlige love.

KROGSTAD. Dårlige eller ikke, – fremlegger jeg dette papir i retten, så blir De dømt efter lovene.

NORA. Det tror jeg aldeles ikke. En datter skulle ikke ha rett til å skåne sin gamle dødssyke far for engstelser og bekymringer? Skulle ikke en hustru ha rett til å redde sin manns liv? Jeg kjenner ikke lovene så nøye; men jeg er viss på at der må stå etsteds i dem at sånt er tillatt. Og det vet ikke De beskjed om, De, som er sakfører? De må være en dårlig jurist, herr Krogstad.

KROGSTAD. Kan så være. Men forretninger, – slike forretninger som vi to har med hinannen, – dem tror De dog vel jeg forstår meg på? Godt. Gjør nu hva De lyster. Men det sier jeg Dem: blir jeg utstøtt for annen gang, så skal De gjøre meg selskap.

(Han hilser og går ut gjennem forstuen.)

NORA (en stund eftertenksom, kaster med nakken). Å hva! – Å ville gjøre meg bange! Så enfoldig er jeg da ikke. (Gir seg i ferd med å legge børnenes tøy sammen; holder snart opp.) Men – ? – Nei, men det er jo umulig! Jeg gjorde det jo av kjærlighet.

BØRNENE (i døren til venstre). Mamma, nu gikk den fremmede mann ut igjennem porten.

NORA. Ja, ja, jeg vet det. Men tal ikke til noen om den fremmede mann. Hører I det? Ikke til pappa heller!

BØRNENE. Nei, mamma; men vil du så leke igjen?

NORA. Nei, nei; ikke nu.

BØRNENE. Å men, mamma, du lovet det jo.

NORA. Ja, men jeg kan ikke nu. Gå inn; jeg har så meget å gjøre. Gå inn; gå inn, kjære, søte børn. (Hun nøder dem varsomt inn i værelset og lukker døren efter dem.)

NORA (setter seg på sofaen, tar et broderi og gjør noen sting, men går snart i stå). Nei! (Kaster broderiet, reiser seg, går til forstuen og roper ut:) Helene! La meg få treet inn. (Går til bordet til venstre og åpner bordskuffen; stanser atter.) Nei, men det er jo aldeles umulig!

STUEPIKEN (med grantreet). Hvor skal jeg sette det, frue?

NORA. Der; midt på gulvet.

STUEPIKEN. Skal jeg ellers hente noe?

NORA. Nei, takk; jeg har hva jeg behøver.

(Piken, der har satt treet fra seg, går ut igjen.)

NORA (i ferd med å pynte juletreet). Her skal lys – og her skal blomster. – Det avskyelige menneske! Snakk, snakk, snakk! Det er ingen ting i veien. Juletreet skal bli deilig. Jeg vil gjøre alt hva du har lyst til Torvald; – jeg skal synge for deg, danse for deg —

(Helmer, med en pakke papirer under armen, kommer utenfra.)

NORA. Ah, – kommer du alt igjen?

HELMER. Ja. Har her vært noen?

NORA. Her? Nei.

HELMER. Det var besynderlig. Jeg så Krogstad gå ut av porten.

NORA. Så? Å ja, det er sant, Krogstad var her et øyeblikk.

HELMER. Nora, jeg kan se det på deg, han har vært her og bedt deg legge et godt ord inn for ham.

NORA. Ja.

HELMER. Og det skulle du gjøre liksom av egen drift? Du skulle fortie for meg at han hadde vært her. Ba han ikke om det også?

NORA. Jo, Torvald; men —

HELMER. Nora, Nora, og det kunne du innlate deg på? Føre samtale med et slikt menneske, og gi ham løfte på noe! Og så ovenikjøpet si meg en usannhet!

NORA. En usannhet – ?

HELMER. Sa du ikke at her ingen hadde vært? (Truer med fingeren.) Det må aldri min lille sangfugl gjøre mer. En sangfugl må ha rent nebb å kvidre med; aldri falske toner. (Tar henne om livet.) Er det ikke så det skal være? Jo, det visste jeg nok. (Slipper henne.) Og så ikke mer om det. (Setter seg foran ovnen.) Ah, hvor her er lunt og hyggelig. (Blar litt i sine papirer.)

NORA (beskjeftiget med juletreet, efter et kort opphold.) Torvald!

HELMER. Ja.

NORA. Jeg gleder meg sa umåtelig til kostymeballet hos Stenborgs i overmorgen.

HELMER. Og jeg er umåtelig nysgjerrig efter å se hva du vil overraske meg med.

NORA. Akk, det dumme innfall.

HELMER. Nå?

NORA. Jeg kan ikke finne på noe som duer; alt sammen blir så tåpelig, så intetsigende.

HELMER. Er lille Nora kommet til den erkjennelse?

NORA (bak hans stol, med armene på stolryggen). Har du meget travelt, Torvald?

HELMER. Å —

NORA. Hva er det for papirer?

HELMER. Banksaker.

NORA. Allerede?

HELMER. Jeg har latt den avtredende bestyrelse gi meg fullmakt til å foreta de fornødne forandringer i personalet og i forretningsplanen. Det må jeg bruke juleuken til. Jeg vil ha alt i orden til nyttår.

NORA. Det var altså derfor at denne stakkars Krogstad —

HELMER. Hm.

NORA (fremdeles lenet til stolryggen, purrer langsomt i hans nakkehår). Hvis du ikke hadde hatt så travelt, ville jeg ha bedt deg om en umåtelig stor tjeneste, Torvald?

HELMER. La meg høre. Hva skulle det være?

NORA. Der er jo ingen der har en sann fin smak som du. Nu ville jeg så gjerne se godt ut på kostymeballet. Torvald, kunne ikke du ta deg av meg og bestemme hva jeg skal være, og hvorledes min drakt skal være innrettet?

HELMER. Aha, er den lille egensindige ute og søker en redningsmann?

NORA. Ja Torvald, jeg kan ikke komme noen vei uten din hjelp.

HELMER. Godt, godt: jeg skal tenke på saken; vi skal nok finne på råd.

NORA. Å hvor det er snilt av deg. (Går atter til juletreet; opphold.) Hvor smukt de røde blomster tar seg ut. – Men si meg, er det virkelig så slemt, det som denne Krogstad har gjort seg skyldig i?

HELMER. Skrevet falske navne. Har du noen forestilling om hva det vil si?

NORA. Kan han ikke ha gjort det av nød?

HELMER. Jo, eller, som så mange, i ubesindighet. Jeg er ikke så hjerteløs at jeg ubetinget skulle fordømme en mann for en sånn enkeltstående handlings skyld.

NORA. Nei, ikke sant, Torvald!

HELMER. Mangen en kan moralsk reise seg igjen hvis han åpent bekjenner sin brøde og utstår sin straff.

NORA. Straff – ?

HELMER. Men den vei gikk nu ikke Krogstad; han hjalp seg igjennem med knep og kunstgrep; og det er dette som moralsk har nedbrutt ham.

NORA. Tror du at det skulle – ?

HELMER. Tenk deg blott hvorledes et sånt skyldbevisst menneske må lyve og hykle og forstille seg til alle sider, må gå med maske på like overfor sine aller nærmeste, ja like overfor sin egen hustru og sine egne børn. Og dette med børnene, det er just det forferdeligste, Nora.

NORA. Hvorfor?

HELMER. Fordi en sånn dunstkrets av løgn bringer smitte og sykdomsstoff inn i et helt hjems liv. Hvert åndedrag som børnene tar i et sånt hus, er fylt med spirer til noe stygt.

NORA (nærmere bak ham). Er du viss på det?

HELMER. Å kjære, det har jeg titt nok erfart som advokat. Nesten alle tidlig forvorpne mennesker har hatt løgnaktige mødre.

NORA. Hvorfor just – mødre?

HELMER. Det skriver seg hyppigst fra mødrene; men fedre virker naturligvis i samme retning; det vet enhver sakfører meget godt. Og dog har denne Krogstad gått der hjemme i hele år og forgiftet sine egne børn i løgn og forstillelse; det er derfor jeg kaller ham moralsk forkommen. (Strekker hendene ut imot henne.) Derfor skal min søte lille Nora love meg ikke å tale hans sak. Din hånd på det. Nå, nå, hva er det? Rekk meg hånden. Se så. Avgjort altså. Jeg forsikrer deg, det ville vært meg umulig å arbeide sammen med ham; jeg føler bokstavelig et legemlig illebefinnende i slike menneskers nærhet.

NORA (drar hånden til seg og går over på den annen side av juletreet). Hvor varmt her er. Og jeg har så meget å bestille.

HELMER (reiser seg og samler sine papirer sammen). Ja, jeg får også tenke på å få lest litt av dette igjennem før bordet. Din drakt skal jeg også tenke på. Og noe til å henge i gullpapir på juletreet har jeg kanskje også i beredskap. (Legger hånden på hennes hode.) Å du min velsignede lille sangfugl. (Han går inn i sitt værelse og lukker døren efter seg.)

NORA (sakte, efter en stillhet). Å hva! Det er ikke så. Det er umulig. Det må være umulig.

BARNEPIKEN (i døren til venstre). De små ber så vakkert om de må komme inn til mamma.

NORA. Nei, nei, nei; slipp dem ikke inn til meg! Vær hos dem du, Anne-Marie.

BARNEPIKEN. Ja, ja, frue. (Lukker døren.)

NORA (blek av redsel). Forderve mine små børn – ! Forgifte hjemmet? (Kort opphold; hun hever nakken.) Dette er ikke sant. Dette er aldri i evighet sant.