Текст книги "Пер Гюнт. Кукольный дом. Дикая утка / Peer gynt. Et dukkehjem. Vildanden. Книга для чтения на норвежском языке"

ET DUKKEHJEM

PERSONERNE

Advokat Helmer.

Nora, hans hustru.

Doktor Rank.

Fru Linde.

Sagfører Krogstad.

Helmers tre små børn.

Anne-Marie, barnepige hos Helmers.

Stuepigen sammesteds.

Et bybud.

__________________________

(Handlingen foregår i Helmers bolig.)

FØRSTE AKT

(En hyggelig og smakfullt, men ikke kostbart innrettet stue. En dør til høyre i bakgrunnen fører ut til forstuen; en annen dør til venstre i bakgrunnen fører inn til Helmers arbeidsværelse. Mellem begge disse døre et pianoforte. Midt på veggen til venstre en dør og lenger fremme et vindu. Nær ved vinduet et rundt bord med lenestole og en liten sofa. På sideveggen til høyre, noe tilbake, en dør, og på samme vegg, nærmere mot forgrunnen en stentøysovn med et par lenestole og en gyngestol foran. Mellem ovnen og sidedøren et lite bord. Kobberstikk på veggene. En etagère med porselensgjenstande og andre små kunstsaker; et lite bokskap med bøker i praktbind. Teppe på gulvet; ild i ovnen. Vinterdag.)

(Der ringes ute i forstuen; litt efter hører man at der blir lukket opp. Nora kommer fornøyet nynnende inn i stuen; hun er kledd i yttertøy og bærer en hel del pakker, som hun legger fra seg på bordet til høyre. Hun lar døren til forstuen stå åpen efter seg, og man ser der ute et bybud, der bærer en julegran og en kurv, hvilket han gir til stuepiken, som har lukket for dem.)

NORA. Gjem juletreet godt, Helene. Børnene må endelig ikke få se det før i aften, når det er pyntet. (Til budet; tar portemonéen frem.) Hvor meget – ?

BYBUDET. Femti øre.

NORA. Der er en krone. Nei, behold det hele.

(Budet takker og går. Nora lukker døren. Hun vedblir å le stille fornøyet mens hun tar yttertøyet av.)

NORA (tar en pose med makroner av lommen og spiser et par; derpå går hun forsiktig hen og lytter ved sin manns dør). Jo, han er hjemme. (Nynner igjen, idet hun går hen til bordet til høyre.)

HELMER (inne i sitt værelse). Er det lerkefuglen som kvidrer der ute?

NORA (i ferd med å åpne noen av pakkene). Ja, det er det.

HELMER. Er det ekornet som romsterer der?

NORA. Ja!

HELMER. Når kom ekornet hjem?

NORA. Nu nettopp. (Putter makronposen i lommen og visker seg om munnen.) Kom her ut, Torvald, så skal du få se hva jeg har kjøpt.

HELMER. Ikke forstyrr! (Litt efter; åpner døren og ser inn, med pennen i hånden.) Kjøpt, sier du? Alt det der? Har nu lille spillefuglen vært ute og satt penge over styr igjen?

NORA. Ja men, Torvald, i år må vi dog virkelig slå oss litt løs. Det er jo den første jul vi ikke behøver å spare.

HELMER. Å, vet du hva, ødsle kan vi ikke.

NORA. Jo, Torvald, litt kan vi nok ødsle nu. Ikke sant? Bare en liten bitte smule. Nu får du jo en stor gasje og kommer til å tjene mange, mange penge.

HELMER. Ja, fra nyttår av; men så går det et helt fjerdingår før gasjen forfaller.

NORA. Pytt; vi kan jo låne så lenge.

HELMER. Nora! (Går hen til henne og tar henne spøkende i øret.) Er nu lettsindigheten ute og går igjen? Sett nu jeg lånte tusen kroner i dag, og du satte dem over styr i juleuken, og jeg så nyttårsaften fikk en taksten i hodet og lå der.

NORA (legger hånden på hans arm). Å, fy; tal ikke så stygt.

HELMER. Jo, sett nu at slikt hendte, – hva så?

NORA. Hvis der hendte noe så fælt, så kunne det være ganske det samme enten jeg hadde gjeld eller ikke.

HELMER. Nå, men de folk jeg hadde lånt av?

NORA. De? Hvem bryr seg om dem! Det er jo fremmede.

HELMER. Nora, Nora, du est en kvinne! Nei, men alvorlig, Nora; du vet hva jeg tenker i det stykke. Ingen gjeld! Aldri låne! Det kommer noe ufritt, og altså også noe uskjønt, over det hjem som grunnes på lån og gjeld. Nu har vi to holdt tappert ut like til i dag; og det vil vi også gjøre den korte tid det ennu behøves.

NORA (går hen imot ovnen). Ja, ja, som du vil, Torvald.

HELMER (følger efter). Så, så; nu skal ikke lille sanglerken henge med vingene. Hva? Står ekornet der og surmuler. (Tar portemonéen opp.) Nora; hva tror du jeg har her?

NORA (vender seg raskt). Penge!

HELMER. Se der. (Rekker henne noen sedler.) Herregud, jeg vet jo nok at der går en hel del til i et hus i juletiden.

NORA (teller). Ti-tyve-tredve-førti. Å takk, takk, Torvald; nu hjelper jeg meg langt.

HELMER. Ja, det må du sannelig gjøre.

NORA. Ja, ja, det skal jeg nok. Men kom her, så skal jeg vise deg alt hva jeg har kjøpt. Og så billig! Se, her er nye klær til Ivar – og så en sabel. Her er en hest og en trompet til Bob. Og her er dukke og dukkeseng til Emmy; det er nu så simpelt; men hun river det jo snart i stykker allikevel. Og her har jeg kjoletøyer og tørklær til pikene; gamle Anne-Marie skulle nu hatt meget mer.

HELMER. Og hva er der i den pakke der?

NORA (skriker). Nei, Torvald, det får du ikke se før i aften!

HELMER. Nå så. Men si meg nu, du lille ødeland, hva har du nu tenkt på til deg selv?

NORA. Å pytt; til meg? Jeg bryr meg slett ikke om noe.

HELMER. Jo visst gjør du så. Si meg nu noe rimelig, som du helst kunne ha lyst til.

NORA. Nei, jeg vet virkelig ikke. Jo hør, Torvald.

HELMER. Nå?

NORA (famler ved hans knapper; uten å se på ham). Hvis du vil gi meg noe, så kunne du jo – ; du kunne —

HELMER. Nå, nå; ut med det.

NORA (hurtig). Du kunne gi meg penge, Torvald. Bare så meget som du synes du kan avse; så skal jeg siden en av dagene kjøpe noe for dem.

HELMER. Nei men, Nora —

NORA. Å jo, gjør det, kjære Torvald; jeg ber deg så meget om det. Så skulle jeg henge pengene i et smukt gullpapirs omslag på juletreet. Ville ikke det være morsomt?

HELMER. Hva er det de fugle kalles som alltid setter penge over styr?

NORA. Ja ja, spillefugle; jeg vet det nok. Men la oss gjøre som jeg sier, Torvald; så får jeg tid til å overlegge hva jeg mest har bruk for. Er ikke det meget fornuftig? Hva?

HELMER (smilende). Jo visst er det så; det vil si, hvis du virkelig kunne holde på de penge jeg gir deg, og virkelig kjøpte noe til deg selv for dem. Men så går de til huset og til så mangt og meget unyttig, og så må jeg punge ut igjen.

NORA. Å men, Torvald —

HELMER. Kan ikke nektes, min kjære lille Nora. (Legger armen om hennes liv.) Spillefuglen er søt; men den bruker svært mange penge. Det er utrolig hvor kostbart det er for en mann å holde spillefugl.

NORA. Å fy, hvor kan du da si det? Jeg sparer dog virkelig alt hva jeg kan.

HELMER (ler). Ja, det var et sant ord. Alt hva du kan. Men du kan slett ikke.

NORA (nynner og smiler stille fornøyet). Hm, du skulle bare vite hvor mange utgifter vi lerker og ekorne har, Torvald.

HELMER. Du er en besynderlig liten en. Ganske som din far var. Du er om deg på alle kanter for å gjøre utvei til penge; men så snart du har dem, blir de liksom borte mellem hendene på deg; du vet aldri hvor du gjør av dem. Nå, man må ta deg som du er. Det ligger i blodet. Jo, jo, jo, slikt er arvelig, Nora.

NORA. Akk, jeg ville ønske jeg hadde arvet mange av pappas egenskaper.

HELMER. Og jeg ville ikke ønske deg annerledes enn nettsåledes som du er, min søte lille sanglerke. Men hør; der faller meg noe inn. Du ser så – så – hva skal jeg kalle det? – så fordektig ut i dag —

NORA. Gjør jeg?

HELMER. Ja visst gjør du det. Se meg stivt i øynene.

NORA (ser på ham). Nå?

HELMER (truer med fingeren). Slikkmunnen skulle vel aldri ha grassert i byen i dag?

NORA. Nei, hvor kan du nu falle på det.

HELMER. Har slikkmunnen virkelig ikke gjort en avstikker inn til konditoren?

NORA. Nei, jeg forsikrer deg, Torvald —

HELMER. Ikke nippet litt syltetøy?

NORA. Nei, aldeles ikke.

HELMER. Ikke en gang gnavet en makron eller to?

NORA. Nei, Torvald, jeg forsikrer deg virkelig —

HELMER. Nå, nå, nå; det er jo naturligvis bare mitt spøk —

NORA (går til bordet til høyre). Jeg kunne da ikke falle på å gjøre deg imot.

HELMER. Nei, jeg vet det jo nok; og du har jo gitt meg ditt ord – . (Hen til henne.) Nå, behold du dine små julehemmeligheter for deg selv, min velsignede Nora. De kommer vel for lyset i aften når juletreet er tent, kan jeg tro.

NORA. Har du husket på å be doktor Rank.

HELMER. Nei. Men det behøves jo ikke; det følger jo av seg selv at han spiser med oss. Forresten skal jeg be ham når han kommer her i formiddag. God vin har jeg bestilt. Nora, du kan ikke tro hvor jeg gleder meg til i aften.

NORA. Jeg også. Og hvor børnene vil fryde seg, Torvald!

HELMER. Akk, det er dog herlig å tenke på at man har fått en sikker, betrygget stilling; at man har sitt rundelige utkomme. Ikke sant; det er en stor nydelse å tenke på?

NORA. Å, det er vidunderlig!

HELMER. Kan du huske forrige jul? Hele tre uker i forveien lukket du deg hver aften inne til langt over midnatt for å lage blomster til juletreet og alle de andre herligheter som vi skulle overraskes med. Uh, det var den kjedeligste tid jeg har opplevet.

NORA. Da kjedet jeg meg slett ikke.

HELMER (smilende). Men det falt dog temmelig tarvelig ut, Nora.

NORA. Å, skal du nu drille meg med det igjen. Hva kunne jeg for at katten var kommet inn og hadde revet all ting i stykker?

HELMER. Nei visst kunne du ikke, min stakkars lille Nora. Du hadde den beste vilje til å glede oss alle, og det er hovedsaken. Men det er dog godt at de knepne tider er forbi.

NORA. Ja, det er riktignok vidunderlig.

HELMER. Nu behøver ikke jeg å sitte her alene og kjede meg; og du behøver ikke å plage dine velsignede øyne og dine små skjære fine hender —

NORA (klapper i hendene). Nei, ikke sant, Torvald, det behøves ikke lenger? Å, hvor det er vidunderlig deilig å høre! (Tar ham under armen.) Nu skal jeg si deg hvorledes jeg hadde tenkt vi skulle innrette oss, Torvald. Så snart julen er over – (det ringer i forstuen). Å, der ringer det. (Rydder litt i stuen.) Her kommer visst noen. Det var da kjedelig.

HELMER. For visitter er jeg ikke hjemme; husk det.

STUEPIKEN (i entrédøren). Frue, her er en fremmed dame.

NORA. Ja, la henne komme inn.

STUEPIKEN (til Helmer). Og så kom doktoren med det samme.

HELMER. Gikk han like inn til meg?

STUEPIKEN. Ja, han gjorde så.

(Helmer går inn i sitt værelse. Piken viser fru Linde, som er i reisetøy, inn i stuen og lukker efter henne.)

FRU LINDE (forsagt og litt nølende). God dag, Nora.

NORA (usikker). God dag —

FRU LINDE. Du kjenner meg nok ikke igjen.

NORA. Nei; jeg vet ikke – ; jo, visst, jeg synes nok – (ut brytende). Hva! Kristine! Er det virkelig deg?

FRU LINDE. Ja, det er meg.

NORA. Kristine! Og jeg som ikke kjente deg igjen! Men hvor kunne jeg også – . (Saktere). Hvor du er blitt forandret, Kristine!

FRU LINDE. Ja, det er jeg visstnok. I ni—ti lange år —

NORA. Er det så lenge siden vi sås? Ja, det er det jo også. Å, de siste åtte år har vært en lykkelig tid, kan du tro. Og nu er du altså kommet her inn til byen? Gjort den lange reise ved vintertid. Det var tappert.

FRU LINDE. Jeg kom nettmed dampskibet i morges.

NORA. For å more deg i julen, naturligvis. Å, hvor det er deilig! Ja, more oss, det skal vi riktignok. Men ta dog overtøyet av. Du fryser dog vel ikke? (Hjelper henne.) Se så; nu setter vi oss hyggelig her ved ovnen. Nei, i lenestolen der! Her i gyngestolen vil jeg sitte. (Griper hennes hender.) Ja, nu har du jo ditt gamle ansikt igjen; det var bare i det første øyeblikk – . Litt blekere er du dog blitt, Kristine, – og kanskje litt magrere.

FRU LINDE. Og meget, meget eldre, Nora.

NORA. Ja, kanskje litt eldre, bitte, bitte litt; slett ikke meget. (Holder plutselig inne, alvorlig.) Å, men jeg tankeløse menneske, som sitter her og snakker! Søte, velsignede Kristine, kan du tilgi meg!

FRU LINDE. Hva mener du, Nora?

NORA (sakte). Stakkars Kristine, du er jo blitt enke.

FRU LINDE. Ja, for tre år siden.

NORA. Å, jeg visste det nok; jeg leste det jo i avisene. Å, Kristine, du må tro meg, jeg tenkte ofte på å skrive til deg i den tid; men alltid oppsatte jeg det, og alltid kom der noe i veien.

FRU LINDE. Kjære Nora, det forstår jeg så godt.

NORA. Nei, det var stygt av meg, Kristine. Å, du stakkar, hvor meget du visst har gått igjennem. – Og han efterlot deg jo ikke noe å leve av?

FRU LINDE. Nei.

NORA. Og ingen børn?

FRU LINDE. Nei.

NORA. Slett ingen ting altså?

FRU LINDE. Ikke en gang en sorg eller et savn til å tære på.

NORA (ser vantro på henne). Ja men, Kristine, hvor kan det være mulig?

FRU LINDE (smiler tungt og stryker henne over håret). Å, det hender undertiden, Nora.

NORA. Så ganske alene. Hvor det må være forferdelig tungt for deg. Jeg har tre deilige børn. Ja nu kan du ikke få se dem, for de er ute med piken. Men nu må du fortelle meg alt —

FRU LINDE. Nei, nei, nei, fortell heller du.

NORA. Nei, du skal begynne. I dag vil jeg ikke være egenkjærlig. I dag vil jeg tenke bare på dine saker. Men ett må jeg dog si deg. Vet du den store lykke som er hendt oss i disse dage?

FRU LINDE. Nei. Hva er det?

NORA. Tenk, min mann er blitt direktør i Aksjebanken.

FRU LINDE. Din mann? Å hvilket hell – !

NORA. Ja, umåtelig! Å være advokat, det er jo så usikkert å leve av, især når man ikke vil befatte seg med andre forretninger enn de som er fine og smukke. Og det har naturligvis Torvald aldri villet; og det holder jeg da ganske med ham i. Å, du kan tro vi gleder oss! Han skal tiltre i banken allerede til nyttår, og da får han en stor gasje og mange prosenter. Herefter kan vi leve ganske annerledes enn før, – ganske som vi vil. Å, Kristine, hvor jeg føler meg lett og lykkelig! Ja, for det er dog deilig å ha dyktig mange penge og ikke behøve å gjøre seg bekymringer. Ikke sant?

FRU LINDE. Jo, iallfall måtte det være deilig å ha det nødvendige.

NORA. Nei ikke blott det nødvendige, men dyktig, dyktig mange penge!

FRU LINDE (smiler). Nora, Nora, er du ennu ikke blitt fornuftig? I skoledagene var du en stor ødeland.

NORA (ler stille). Ja, det sier Torvald ennu. (Truer med fingeren.) Men «Nora, Nora» er ikke så gal som I tenker. – Å, vi har sannelig ikke hatt det så at jeg har kunnet ødsle. Vi har måttet arbeide begge to.

FRU LINDE. Du også?

NORA. Ja, med småting, med håndarbeide, med hekling og med broderi og sånt noe; (henkastende). Og med andre ting også. Du vet vel at Torvald gikk ut av departementet da vi ble gift? Der var ingen utsikt til befordring i hans kontor, og så måtte han jo tjene flere penge enn før. Men i det første år overanstrengte han seg så aldeles forferdelig. Han måtte jo søke alskens bifortjeneste, kan du vel tenke deg, og arbeide både tidlig og sent. Men det tålte han ikke, og så ble han så dødelig syk. Så erklærte lægene det for nødvendig at han kom ned til syden.

FRU LINDE. Ja, I oppholdt jer jo et helt år i Italien?

NORA. Ja visst. Det var ikke lett å komme av sted, kan du tro. Ivar var nettfødt den gang. Men av sted måtte vi naturligvis. Å, det var en vidunderlig reise. Og den frelste Torvalds liv. Men den kostet svært mange penge, Kristine.

FRU LINDE. Det kan jeg nok tenke meg.

NORA. Tolv hundre spesier kostet den. Fire tusen åtte hundre kroner. Det er mange penge du.

FRU LINDE. Ja, men i slike tilfelle er det iallfall en stor lykke at man har dem.

NORA. Ja jeg skal si deg, vi fikk dem nu av pappa.

FRU LINDE. Nå sådan. Det var nettpå den tid din far døde, tror jeg.

NORA. Ja, Kristine, det var nettda. Og tenk deg, jeg kunne ikke reise til ham og pleie ham. Jeg gikk jo her og ventet daglig at lille Ivar skulle komme til verden. Og så hadde jeg jo min stakkars dødssyke Torvald å passe. Min kjære snille pappa! Jeg fikk aldri se ham mer, Kristine. Å, det er det tungeste jeg har opplevet siden jeg ble gift.

FRU LINDE. Jeg vet du holdt meget av ham. Men så reiste I altså til Italien?

NORA. Ja; da hadde vi jo pengene; og lægene skyndte på oss. Så reiste vi en måneds tid efter.

FRU LINDE. Og din mann kom aldeles helbredet tilbake?

NORA. Frisk som en fisk!

FRU LINDE. Men – doktoren?

NORA. Hvorledes?

FRU LINDE. Jeg synes piken sa det var doktoren, den herre som kom på samme tid som jeg.

NORA. Ja, det var doktor Rank; men han kommer ikke i sykebesøk; det er vår nærmeste venn, og han ser her innom minst én gang om dagen. Nei, Torvald har aldri hatt en syk time siden. Og børnene er friske og sunne, og jeg også. (Springer og klapper i hendene.) Å Gud, å Gud, Kristine, det er dog vidunderlig deilig å leve og være lykkelig! – Å, men det er dog avskyelig av meg – ; jeg taler jo bare om mine egne saker. (Setter seg på en skammel tett ved henne og legger armene på hennes kne.) Å, du må ikke være vred på meg! – Si meg, er det virkelig sant at du ikke holdt av din mann? Hvorfor tok du ham da?

FRU LINDE. Min mor levet ennu; og hun var sengeliggende og hjelpeløs. Og så hadde jeg mine to yngre brødre å sørge for. Jeg syntes ikke det var forsvarlig å vise hans tilbud tilbake.

NORA. Nei, nei, det kan du ha rett i. Han var altså rik den gang?

FRU LINDE. Han var ganske velstående, tror jeg. Men det var usikre forretninger, Nora. Da han døde, gikk det hele over styr, og der ble ingenting til overs.

NORA. Og så – ?

FRU LINDE. Ja, så måtte jeg slå meg igjennem med en liten handel og en liten skole og hva jeg ellers kunne finne på. De siste tre år har vært som en eneste lang hvileløs arbeidsdag for meg. Nu er den til ende, Nora. Min stakkars mor behøver meg ikke mer, for hun er gått bort. Og guttene heller ikke; de er nu kommet i stillinger og kan sørge for seg selv.

NORA. Hvor du må føle deg lett —

FRU LINDE. Nei, du; bare så usigelig tom. Ingen å leve for mer. (Står urolig opp.) Derfor holdt jeg det ikke lenger ut der borte i den lille avkrok. Her må det dog være lettere å finne noe som kan legge beslag på en og oppta ens tanker. Kunne jeg bare være så lykkelig å få en fast post, noe kontorarbeide —

NORA. Å, men, Kristine, det er så forferdelig anstrengende; og du ser allerede så anstrengt ut i forveien. Det ville være meget bedre for deg om du kunne komme til et bad.

FRU LINDE (går henimot vinduet). Jeg har ingen pappa, som kan forære meg reisepenge, Nora.

NORA (reiser seg). Å, vær ikke vred på meg!

FRU LINDE (hen til henne). Kjære Nora, vær ikke du vred på meg. Det er det verste ved en stilling som min at den avsetter så megen bitterhet i sinnet. Man har ingen å arbeide for; og dog nødes man til å være om seg på alle kanter. Leve skal man jo; og så blir man egenkjærlig. Da du fortalte meg om den lykkelige forandring i eders stilling – vil du tro det? – jeg gledet meg ikke så meget på dine vegne, som på mine.

NORA. Hvorledes det? Å, jeg forstår det. Du mener Torvald kunne kanskje gjøre noe for deg.

FRU LINDE. Ja, det tenkte jeg meg.

NORA. Det skal han også, Kristine. Overlat det bare til meg; jeg skal innlede det så fint, så fint, – finne på noe elskverdig som han synes riktig godt om. Å, jeg vil så inderlig gjerne være deg til tjeneste.

FRU LINDE. Hvor det er smukt av deg, Nora, at du er så ivrig for min sak, – dobbelt smukt av deg, som selv kjenner så lite til livets byrder og besvær.

NORA. Jeg – ? Jeg kjenner så lite til – ?

FRU LINDE (smilende). Nå, Herregud, den smule håndarbeide og sånt noe – . Du er et barn, Nora.

NORA (kaster på nakken og går henover gulvet). Det skulle du ikke si så overlegent.

FRU LINDE. Så?

NORA. Du er liksom de andre. I tror alle sammen at jeg ikke duger til noe riktig alvorlig —

FRU LINDE. Nå, nå —

NORA. – at jeg ikke har prøvet noe i denne vanskelige verden.

FRU LINDE. Kjære Nora, du har jo nyss fortalt meg alle dine gjenvordigheter.

NORA. Pytt, – de småtterier! (Sakte.) Jeg har ikke fortalt deg det store.

FRU LINDE. Hvilket store? Hva mener du?

NORA. Du overser meg så ganske, Kristine; men det skulle du ikke gjøre. Du er stolt over at du har arbeidet så tungt og så lenge for din mor.

FRU LINDE. Jeg overser visselig ikke noen. Men det er sant: jeg er både stolt og glad når jeg tenker på at det ble meg forunt å gjøre min mors siste levetid så vidt sorgløs.

NORA. Og du er også stolt når du tenker på hva du har gjort for dine brødre.

FRU LINDE. Det synes jeg jeg har rett til.

NORA. Det synes jeg også. Men nu skal du høre noe, Kristine. Jeg har også noe å være stolt og glad over.

FRU LINDE. Det tviler jeg ikke på. Men hvorledes mener du det?

NORA. Tal sakte. Tenk om Torvald hørte det! Han må ikke for noen pris i verden – ; der må ingen få det å vite, Kristine; ingen uten du.

FRU LINDE. Men hva er det dog?

NORA. Kom herhen. (Drar henne ned på sofaen ved siden av seg.) Ja du, – jeg har også noe å være stolt og glad over. Det er meg, som har reddet Torvalds liv.

FRU LINDE. Reddet – ? Hvorledes reddet?

NORA. Jeg fortalte deg jo om reisen til Italien. Torvald kunne ikke ha overstått det hvis han ikke var kommet der ned —

FRU LINDE. Nå, ja; din far ga jer så de fornødne penge —

NORA (smiler). Ja, det tror både Torvald og alle andre; men —

FRU LINDE. Men – ?

NORA. Pappa ga oss ikke en skilling. Det var meg, som skaffet pengene til veie.

FRU LINDE. Du? Hele den store sum?

NORA. Tolv hundre spesier. Fire tusen åtte hundre kroner. Hva sier du til det?

FRU LINDE. Ja men, Nora, hvorledes var det mulig? Hadde du da vunnet i lotteriet?

NORA (med ringeakt). I lotteriet? (Blåser.) Hva kunst hadde det da vært?

FRU LINDE. Men hvor fikk du dem da fra?

NORA (nynner og smiler hemmelighetsfullt). Hm; tra la la la!

FRU LINDE. For låne dem kunne du jo ikke.

NORA. Så? Hvorfor ikke det?

FRU LINDE. Nei, en kone kan jo ikke låne uten sin manns samtykke.

NORA (kaster på nakken). Å, når det er en kone som har en smule forretningsdyktighet, – en kone som forstår å bære seg litt klokt ad, så —

FRU LINDE. Men, Nora, jeg begriper aldeles ikke —

NORA. Det behøver du jo heller ikke. Det er jo slett ikke sagt at jeg har lånt pengene. Jeg kan jo ha fått dem på andre måter. (Kaster seg tilbake i sofaen.) Jeg kan jo ha fått dem av en eller annen beundrer. Når man ser så vidt tiltrekkende ut som jeg —

FRU LINDE. Du er en galning.

NORA. Nu er du visst umåtelig nysgjerrig, Kristine.

FRU LINDE. Ja hør nu her, kjære Nora, – har du ikke der handlet ubesindig?

NORA (sitter atter oppreist). Er det ubesindig å redde sin manns liv?

FRU LINDE. Jeg synes det er ubesindig at du uten hans vitende —

NORA. Men han måtte jo nettopp ikke vite noe! Herregud, kan du ikke forstå det? Han måtte ikke en gang vite hvor farlig det sto til med ham. Det var til meg lægene kom og sa at hans liv sto i fare; at intet annet kunne redde ham enn et opphold i syden. Tror du ikke jeg først forsøkte å lirke meg frem? Jeg talte til ham om hvor deilig det ville være for meg å få reise til utlandet liksom andre unge koner; jeg både gråt og jeg ba; jeg sa at han værs’god skulle huske på de omstendigheter jeg var i, og at han måtte være snill og føye meg; og så slo jeg på at han gjerne kunne oppta et lån. Men da ble han nesten vred, Kristine. Han sa at jeg var lettsindig, og at det var hans plikt som ektemann ikke å føye meg i nykker og luner – som jeg tror han kalte det. Ja ja, tenkte jeg, reddes må du nu; og så var det jeg gjorde utvei —

FRU LINDE. Og fikk din mann ikke vite av din far at pengene ikke kom fra ham?

NORA. Nei, aldri. Pappa døde netti de samme dage. Jeg hadde tenkt å innvie ham i saken og be ham ikke røbe noe. Men da han lå så syk – . Dessverre, det ble ikke nødvendig.

FRU LINDE. Og har du aldri siden betrodd deg til din mann?

NORA. Nei, for himmelens skyld, hvor kan du tenke det? Han, som er så streng i det stykke! Og dessuten – Torvald med sin mandige selvfølelse, – hvor pinlig og ydmykende ville det ikke være for ham å vite at han skyldte meg noe. Det ville ganske forrykke forholdet imellem oss; vårt skjønne lykkelige hjem ville ikke lenger bli hva det nu er.

FRU LINDE. Vil du aldri si ham det?

NORA (eftertenksom, halvt smilende). Jo – en gang kanskje; – om mange år når jeg ikke lenger er så smukk som nu. Du skal ikke le av det! Jeg mener naturligvis: når Torvald ikke lenger synes så godt om meg som nu; når han ikke lenger finner fornøyelse i at jeg danser for ham og forkler meg og deklamerer. Da kunne det være godt å ha noe i bakhånden – (avbrytende). Vås, vås, vås! Den tid kommer aldri. – Nå, hva sier du så til min store hemmelighet, Kristine? Duer ikke jeg også til noe? – Du kan forresten tro at den sak har voldt meg mange bekymringer. Det har sannelig ikke vært lett for meg å oppfylle mine forpliktelser til rette tid. Jeg skal si deg, der er i forretningsverdenen noe som kalles kvartalsrenter, og noe som kalles avdrag; og de er alltid så forferdelig vanskelige å skaffe til veie. Så har jeg måttet spare litt hist og her hvor jeg kunne, ser du. Av husholdningspengene kunne jeg jo ikke legge noe videre til side, for Torvald måtte jo leve godt. Børnene kunne jeg jo ikke la gå dårlig kledd; hva jeg fikk til dem, syntes jeg jeg måtte bruke alt sammen. De søte velsignede små!

FRU LINDE. Så gikk det vel altså ut over dine egne fornødenheter, stakkars Nora?

NORA. Ja naturligvis. Jeg var jo også den som var nærmest til det. Hver gang Torvald ga meg penge til nye kjoler og sånt noe, brukte jeg aldri mer enn det halve; kjøpte alltid de simpleste og billigste sorter. En Guds lykke var det at all ting kler meg så godt, så Torvald ikke merket det. Men det falt meg mangen gang tungt, Kristine; for det er dog deilig å gå fint kledd. Ikke sant?

FRU LINDE. Å jo så menn.

NORA. Nå, så har jeg jo også hatt andre inntektskilder. I fjor vinter var jeg så heldig å få en hel del arkskrift. Så lukket jeg meg inne og satt og skrev hver aften til langt ut på natten. Akk, jeg var mangen gang så trett, så trett. Men det var dog uhyre morsomt allikevel, således å sitte og arbeide og fortjene penge. Det var nesten som om jeg var en mann.

FRU LINDE. Men hvor meget har du nu på den vis kunnet avbetale?

NORA. Ja, det kan jeg ikke si så nøye. Sånne forretninger, ser du, er det meget vanskelig å holde rede på. Jeg vet kun at jeg har betalt alt hva jeg har kunnet skrape sammen. Mangen gang har jeg ikke visst min arme råd. (Smiler.) Da satt jeg her og forestillet meg at en gammel rik herre var blitt forelsket i meg —

FRU LINDE. Hva! Hvilken herre?

NORA. Å snakk! – at han nu var død, og da man åpnet hans testamente, så sto deri med store bokstaver «Alle mine penge skal den elskverdige fru Nora Helmer ha utbetalt straks kontant».

FRU LINDE. Men kjære Nora, – hva var det for en herre?

NORA. Herregud, kan du ikke forstå det? Den gamle herre var jo slett ikke til; det var bare noe jeg satt her og tenkte igjen og igjen når jeg ikke visste utvei til å skaffe penge. Men det kan også være det samme; det gamle kjedelige menneske kan bli for meg hvor han er; jeg bryr meg hverken om ham eller hans testamente, for nu er jeg sorgløs. (Springer opp.) Å Gud, det er dog deilig å tenke på, Kristine! Sorgløs! Å kunne være sorgløs, ganske sorgløs! Å kunne leke og tumle seg med børnene; å kunne ha det smukt og nydelig i huset, all ting således som Torvald setter pris på det! Og tenk, så kommer snart våren med stor blå luft. Så kan vi kanskje få reise litt. Jeg kan kanskje få se havet igjen. Å ja, ja, det er riktignok vidunderlig å leve og være lykkelig!

(Klokken høres i forstuen.)

FRU LINDE (reiser seg). Det ringer; det er kanskje best jeg går.

NORA. Nei, bli du; her kommer visst ingen; det er vel til Torvald —

STUEPIKEN (i forstuedøren). Om forlatelse, frue, – her er en herre som vil tale med advokaten —

NORA. Med bankdirektøren, mener du.

STUEPIKEN. Ja, med bankdirektøren; men jeg visste ikke – siden doktoren er der inne —

NORA. Hvem er den herre?

SAKFØRER KROGSTAD (i forstuedøren). Det er meg, frue.

FRU LINDE (stusser, farer sammen og vender seg mot vinduet).

NORA (et skritt imot ham, spent, med halv stemme). De? Hva er det? Hva vil De tale med min mann om?

KROGSTAD. Banksaker – på en måte. Jeg har en liten post i Aksjebanken, og Deres mann skal jo nu bli vår sjef, hører jeg —

NORA. Det er altså —

KROGSTAD. Bare tørre forretninger, frue; slett ikke noe annet.

NORA. Ja, vil De da være så god å gå inn kontordøren. (Hilser likegyldig, idet hun lukker døren til forstuen; derpå går hun hen og ser til ovnen.)

FRU LINDE. Nora, – hvem var den mann?

NORA. Det var en sakfører Krogstad.

FRU LINDE. Det var altså virkelig ham.

NORA. Kjenner du det menneske?

FRU LINDE. Jeg har kjent ham – for en del år siden. Han var en tid sakførerfullmektig henne på vår kant.

NORA. Ja, det var han jo.

FRU LINDE. Hvor han var forandret.

NORA. Han har nok vært meget ulykkelig gift.

FRU LINDE. Nu er han jo enkemann?

NORA. Med mange børn. Se så; nu brenner det. (Hun lukker ovnsdøren og flytter gyngestolen litt til side.)

FRU LINDE. Han driver jo mange slags forretninger, sies det?

NORA. Så? Ja det kan gjerne være; jeg vet slett ikke – . Men la oss ikke tenke på forretninger; det er så kjedelig.

(Doktor Rank kommer fra Helmers værelse.)

DOKTOR RANK (ennu i døren). Nei nei, du; jeg vil ikke forstyrre; jeg vil heller gå litt inn til din hustru. (Lukker døren og bemerker fru Linde.) Å om forlatelse; jeg forstyrrer nok her også.

NORA. Nei, på ingen måte. (Forestiller.) Doktor Rank. Fru Linde.

RANK. Nå så. Et navn, som ofte høres her i huset. Jeg tror jeg gikk fruen forbi på trappen da jeg kom.

FRU LINDE. Ja; jeg stiger meget langsomt, jeg kan ikke godt tåle det.

RANK. Aha, en liten smule bedervet innvendig?

FRU LINDE. Egentlig mer overanstrengt.

RANK. Ikke annet? Så er De vel kommet til byen for å hvile Dem ut i alle gjestebudene?

FRU LINDE. Jeg er kommet hit for å søke arbeide.

RANK. Skal det være noe probat middel imot overanstrengelse?

FRU LINDE. Man må leve, herr doktor.

RANK. Ja, det er jo en alminnelig mening at det skal være sa nødvendig.

NORA. Å vet De hva, doktor Rank, – De vil så menn også gjerne leve.

RANK. Ja så menn vil jeg så. Så elendig jeg enn er, vil jeg dog gjerne bli ved å pines i det lengste. Alle mine pasienter har det på samme vis. Og således er det med de moralsk angrepne også. Det er nu netti dette øyeblikk et slikt moralsk hospitalslem inne hos Helmer —

FRU LINDE (dempet). Ah!

NORA. Hvem mener De?

RANK. Å, det er en sakfører Krogstad, et menneske som De ikke kjenner noe til. Han er bedervet i karakterrøttene, frue. Men selv han begynte å snakke om, som noe høyviktig, at han måtte leve.

NORA. Så? Hva var det han ville tale med Torvald om?

RANK. Jeg vet sannelig ikke; jeg hørte blott det var noe om Aksjebanken.

NORA. Jeg visst ikke at Krog – at denne sakfører Krogstad hadde noe med Aksjebanken å gjøre.

RANK. Jo, han har fått et slags ansettelse der nede. (Til fru Linde.) Jeg vet ikke om man også borte på Deres kanter har et slags mennesker som vimser hesblesende omkring for å oppsnuse moralsk råttenskap og så få vedkommende innlagt til observasjon i en eller annen fordelaktig stilling. De sunne må pent finne seg i å stå utenfor.